De lar politikerne prate, mens de selv nesten jobber seg i hjel for å skape livsglede for de gamle. På sikt vil de reformere eldreomsorgen.

Når dette leses, er «Livsglede for eldre» over — ei uke stappfull av opplevelser, reiser, omsorg, debatter, dansegalla, foredrag og mye annet. Med toppolitikere fra hovedstaden, fagfolk fra innland, spesialister fra utland, studenter fra HiA - og med uforglemmelige opplevelser for mange, mange hundre av byens pensjonister.

— Det har vært et eventyr. Alle har sagt ja til å medvirke. Neste år blir det ny Livsglede-uke. Vi har allerede booket danskeferja Christian IV til Hirtshals-cruise! Og det aller beste er at vi får fokus på manglene i eldreomsorgen - landet rundt, sier Annette og Elin Anita.

— Eldreomsorgen i Norge blir aldri den samme etter denne uka i Kristiansand, sier Elin.

De MANGLER verken selvtillit eller pågangsmot, de to andreårsstudentene. De nyter suksessen, det er dem vel unt.

De møttes på HiA for et år siden og opplevde kjærlighet ved første blikk. Siden har de vært uatskillelige. De utfyller hverandre og opplever et sterkt fellesskap. Annette er den verbale, litt ustyrlige. Elin er roligere, ikke fullt så ordrik - og så prøver hun å holde et visst system i det rotet som Annette skaper.

— Den dumme rydder og rydder, geniet behersker kaos, parerer Annette.

Hun hadde aldri jobbet med eldre, da hun i januar tok fatt på praksisperioden ved en institusjon i Kristiansand. Opplevelsen rystet henne. Hun fant ikke et hjem for eldre, bare en oppbevaringsfunksjon. Et innholdsløst liv for mange av de gamle, preget av ensomhet, passivitet og tristesse.

— Jeg tenkte på farmor som bodde hjemme hos oss helt til hun døde. Det var godt for henne - og for oss. Vi hadde så god kontakt. Jeg tenkte på at mormor, som fortsatt lever, aldri måtte få oppleve det jeg så, forteller Annette.

Hun STREVDE med følelsene sine, med lojaliteten, med frykten for å falle inn i de andres rutiner. «Det er bare sånn», sa hennes eldre og fullt utdannede kolleger. Hun var ydmyk, men opprørt. Følte seg liten og hjelpeløs, fanget i et system.

Det var på denne tiden Svein Olaf Olsen dukket opp i media. Han klaget over behandlingen hans mor fikk i eldreomsorgen. Han skapte rabalder, da han nektet å betale for tjenestene han mente hun ikke fikk.

— Jeg ringte Svein Olaf og takket for at han sa ifra, sier Annette.

— Hvorfor sier ikke du ifra, repliserte Olsen og bad henne ringe Fædrelandsvennen og fortelle det hun fortalte ham.

Hun gjorde det og fikk masse positive tilbakemeldinger fra lærere og medstudenter.

— Og trusler, det var helt absurd. På arbeidsplassen ble jeg hudflettet, de mente jeg burde tatt opp problemene internt før jeg gikk til avisen. Men det hadde jeg jo prøvd mange ganger, sier Annette.

Det MYLDRER i auditoriet og i korridorene på HiA. Foredragsseriene og debattene er i gang. Det syder av aktivitet. Alle vil ha en bit av de to jentene i gule t-skjorter, stappfulle av sponsorlogoer.

Mobilene deres dirrer lydløse i lommene. Ei jente avbryter intervjuet uten blussel, hun har ventet i timer for å få tatt et bilde av Annette og Elin. På veien mot et møterom innenfor kantina får de skulderklapp og oppmuntringer. Mens mobilene dirrer igjen.

Folk i eldreomsorgen har stanset Annette på gaten og forsikret henne om at hun aldri, aldri ville få jobb i eldreomsorgen i Kristiansand.

Det bekymrer lite.

— Jeg har fått masse jobbtilbud også, flirer Annette.

Hun ville videre og kontaktet Elin.

— Jeg har hatt deltidsjobb i eldreomsorgen i to år, og kjente meg ikke igjen i Annettes beskrivelse. Helt uvirkelig og provoserende, jeg trodde ikke det var sant. Men da jeg skjønte at det stemte, var jeg klar til innsats. Jeg er nok av type slik skrudd sammen at jeg gjør noe sjøl, i stedet for å vente på at andre setter i gang, sier Elin.

JENTENE INVITERTE fire lærere, Brukerrådet for pleietrengende og et par støttespillere til et første møte. Målet deres var å skape en holdningsendring overfor de gamle, hos ansatte og sykepleierstudenter. De fikk støtte og inviterte foredragsholdere.

Alle de spurte sa ja. De fikk tips og innspill. Ideene ynglet, «Livsglede for eldre» begynte å ta form.

Lærerne advarte dem mot for harde tak og mer enn antydet at jentene ikke visste hva de ga seg i kast med. Men samtidig ga de full støtte.

Paul Otto Johnsen fra Pensjonistforbundet mente de var overmodige, men sto last og brast som støttespiller og idépådriver.

— Vi tok time-out. Så la vi fram en ukeplan - og ble møtt med applaus. Men det er viktig å understreke at prosjektet ikke hadde vært mulig uten alle de innspillene og den massive støtten vi har hatt.

Det ballet på seg. Arbeidsdagene ble 15-16 timer i mai - rett før eksamen. Det kunne ikke gå helt bra.

— Nei, det gjorde ikke det, sier de. I kor - og uten anger.

De strøk i et par fag. Begge må ta eksamener om igjen i høst.

— GRISEFLAKS at det ikke gikk enda verre. At det gikk litt dårlig, er en rimelig pris. Erfaringene vi har etter planleggingen og gjennomføringen av uka er mye, mye mer verd enn strålende karakterer. Vi er blitt bevisste og vet at vi vil gjøre en solid jobb innen eldreomsorgen.

— Er eldreomsorgen, med alle sine feil og mangler, noe mål?

— Jeg ville aldri jobbet innenfor dagens system. Jeg vil ikke være med på å utsette mennesker for gjeldende regime, sier Annette.

— Derfor skal vi gjøre noe mye lurere. Vi satser privat, vi skal bygge vårt eget lille sykehjem! Det er et fjernt mål, men når vi har bestemt oss, så blir det sånn. Det er opp til oss. Vi har nemlig allerede fått tilbud fra investorer som tror på oss og vil være med på kjøret, stråler Elin.

— Ja, men vi får kanskje prøve å få tid til å bli sykepleiere først, sier Annette og blottlegger en imponerende tanngard. Hun kan både smile og bite fra seg.

Når de blir ferdige, om to år, er planene klare. Men inntil da skal de bjeffe og knurre, være vaktbikkjer i eldreomsorgen.

— Nå har vi ikke noen jobb å bli kastet ut av. Det er vanskeligere på alle måter for dem som er inne i systemet. Men vår erfaring er at flere burde si ifra. Det er ikke så farlig som mange tror.

Ikke bare investorer er interessert i jentene. Næringsliv, foreninger, organisasjoner og institusjoner har vært strålende positive. Bare ett eneste foretak har sagt nei - fordi fristen ble for kort.

— Dere tok noen sjanser underveis?

Jentene ser på hverandre og fniser.

— Kanskje snarere noen små frekkiser. Fem dager før programmet gikk i trykken bestilte vi fullriggeren Sørlandet for eldretokt. Det kostet 50.000, vi hadde ikke ett øre - men sendte likevel programmet til trykkeriet.

De RINGTE tre banker og gamblet på 25.000 fra to av dem.

— Vi fikk 60.000 fra to, den tredje vil være med neste år. «Sørlandet» reduserte prisen til 40.000, dermed hadde vi plutselig 20.000 til andre prosjekter.

— Hva har overrasket mest i prosessen?

— Den voldsomme responsen, at det tok sånn av. Og at vi har fått det til. Hvis vi hadde fått dette programmet i neven av andre, hadde vi sagt «jøss, så bra».

Annette har fått tro på seg selv og på at hun kan klare større ting enn denne uka.

Elin har sett lite til ektemannen og barna de siste månedene, selv om hun prøver å rekke leggingen.

— De er stolte av å se mamma på TV. Men nå er kjøret over, i alle fall inntil vi begynner oppkjøringen til neste år. Det blir nytt og annerledes. Jeg får satse på kvalitetstid med ungene, er det ikke det de kaller det, småbarnsforeldre i tidsklemma?

ANNETTE og Elin har grått mange tårer de siste månedene. Mest gledestårer.

— De første kom før sommeren, i bilen. Mobilen ringte, det var Wenche Tronstad fra Sanitetsforeningen. Vi hadde håpet på ti tusen, sier Annette.

— Vi spytter i hundre, sa Sanitetsforeningen.

Det ga dem selvtillit og viste at prosjektet hadde troverdighet.

— Jeg er blitt rørt over at det lille vi utretter, betyr så mye for så mange. Det gjør inntrykk når en gammel dame sier at «jeg visste ikke hva en engel var, før jeg traff deg». Det må være håret, vingene er det i alle fall ikke, koketterer Elin.

Begge fremhever møtet med Jenny. Den gamle damen, som Fædrelandsvennen skrev om nylig, satt isolert i sin leilighet. Hun fikk besøk, de ble venner, de dro på tur og hun gledet seg til eldrecruiset til Hirtshals sist lørdag.

— Ei dame full av humor og minner, med øyne som strålte glede når vi kom. Et lys, levende menneske gjemt i en gammel og slitt kropp, sier Annette.

JENNY ble syk og kunne ikke dra til sjøs.

Mens Annette, Elin og fem hundre pensjonister pløyde Skagerraks blå bølger, sovnet Jenny inn.

— Men hun lever videre. Hun og alle de andre gamle vi har møtt er en enorm inspirasjon til å fortsette, sier Annette og Elin.

Første etappe er i samarbeid med Norges Sykepleierforbund. Annette, Elin og sju medstudenter skal presentere ei startpakke for etisk bevisstgjøring for samtlige førsteklassinger på landets 37 sykepleierhøyskoler.

— Skal dere utdanne rebeller, nå?

— Ja, og det trengs! Eldreomsorgen blir aldri den samme etter dette. Innen 2010 skal viruset fra Kristiansand ha spredt seg landet over. Alle skal ha hørt om «Livsglede for eldre» og alle i eldreomsorgen få det bedre enn i dag fordi holdningene er endret.

En av LÆRERNE sa til jentene at det var rart at ikke han hadde kommet på et slikt bevisstgjøringsopplegg, siden det er jobben hans.

— Det er klart det var stas å høre slikt fra en dekanus, sier Elin.

— Ja, særlig for meg som ikke ei gang visste hva en dekanus er for noe, ler Annette.