Det rødgrønne alternativet som i over to år har hatt flertall på meningsmålingene, opplever kladdeføre under innspurten, i det minste gjør SV og Sp det. Mandatfordelingen går fortsatt i favør av en Stoltenberg-regjering, men det skal ytterst lite til før det glipper.

Det kan vise seg at valgdagen blir småpartienes festdag. Venstre er i siget og trenger bare 10.000 stemmer for å klatre over den såkalte sperregrensen og dermed innkassere seks-sju utjevningsmandater. Dette er klart innenfor rekkevidde, ettersom partiet tradisjonelt vinner mange velgere rett oppunder valget.

RV kan med strategisk mobilisering få inn både Torstein Dahle fra Bergen og Erling Folkvord fra Oslo. Og som om dette ikke er nok vippedramatikk, kan Kystpartiets mann fra Troms, Thor Tøllefsen, bli en avgjørende joker i spillet om regjeringsmakt.

Mandatleken

I det nye Stortinget er det 169 plasser, og 85 gir flertall. De rødgrønne hadde så sent som i forrige uke et komfortabelt flertall på 90 mandater, mens gjennomsnittet av de ferskeste meningsmålene viser en fallende kurve og ender på 88. Disse beregningene bygger på at Venstre er under 4 prosent og dermed bare tar et distriktsmandat eller to. Går Venstre fram med de nødvendige tideler, kan bildet endre seg til å bli Stoltenbergs mareritt: Et rødgrønt flertall med et blodrødt RV på vippen. Da er det flere enn vi som har et problem, da har landet et problem, advarer Stoltenberg.

Et valg som ble presentert som et klart og tydelig ideologisk oppgjør mellom to samfunnsretninger, noe forenklet kalt fellesskap og privatisering, kan altså bli avgjort etter en nervepirrende opptelling av stemmer til småpartiene.

For de store partiene er tallene forholdsvis stabile, og det skal mye til for at de siste dagene gir dramatiske utslag i forhold til det målingene har vist over lang tid: Et Ap på 30-tallet og på stigende kurs, SV rundt 12-13 og svakt dalende, et Sp på 5-6 prosent. I Bondeviks leir synes Høyre å ha stagnert på 15-16 prosent, KrF på 7-8 prosent og Venstre altså oppunder 4. Frp vil bli det klart største partiet på borgerlig side med 18-20 prosents oppslutning.

Hvem skal styre?

At nesten hver femte velger gir sin støtte til Carl I. Hagens parti, åpner for et dramatisk personoppgjør i ukene etter valget, dersom resultatet viser fortsatt borgerlig flertall. De fire ukene mellom valget og trontaledebatten, som er første anledning for Hagen til å felle statsministeren i Stortinget, kan bli en stillingskrig som vil sette samholdet i Bondeviks regjering på harde prøver.

Hagen kuppet valgkampen da han rett før ferien «avsatte» Bondevik, i den forstand at han på partiets vegne nektet enhver befatning med en regjering som etter valget vil fortsette med Bondevik som statsminister. Dette har ikke endret seg under valgkampen, kravet om Bondeviks avgang er snarere blitt forsterket.

Blant regjeringspartiene er det foreløpig slik at bordet fanger, og V og H forsikrer pliktskyldigst at de bare har én statsministerkandidat, og han heter Bondevik. Men det bobler under overflaten, særlig i Høyre. Etter valget i 2001 var det langt fra opplagt at KrF skulle få statsministeren, men H bøyde av.

Nå skaper Erna Solberg ny nerve i debatten ved å forlange at Høyre skal få statsministeren, dersom Bondevik av en eller annen grunn skulle gå av midt i neste periode. Nå er det vår tur, sier Solberg.

Men Høyre-lederens vei til toppen er tornefull. Først må regjeringen overleve Hagens angrep og deretter må KrF komme til at de vil fortsette i regjering med et stadig mer dominerende Høyre, selv uten Bondeviks beskyttende vinger.