YogjakartA, Indonesia: — Vi er nærmest som filmstjerner her nede. Når man er hvit, og samtidig blond, blir man lagt merke til, gliser Maarten Andersen (22) fra Kristiansand. Sammen med medstudenten Olav Myhre, fra Lillehammer, jobber han med feltarbeid på barneskoleutdanningen i millionbyen Yogjakarta på øya Java. Fædrelandsvennen blir med Maarten når han besøker en av de statlige skolene i Yogjakarta. Det er en av de mer velstående skolene han besøker denne dagen. Man kan se det på ungene. De er rundere i kinnene her enn ved de fattigere skolene.- For vanlige folk går opp til 40 prosent av månedslønna med til skolepenger på denne skolen. Det koster mye, så det er bare de bedre stilte familiene som har råd til å gå her, forklarer Maarten ivrig midt under forskningsarbeidet. Vanskelige arbeidsforhold
Maarten plasserer seg bak i klasserommet i en engelsktime. Her observerer han hvordan undervisning, skolebøker og stemningen er i klasserommet. - Det er ganske rolig i timene. Nok et tegn på at skolen er en av de mer velstående, fordi lærerne er flinkere, forteller Maarten. Han prøver å få kontakt med jentene på raden foran seg, men mislykkes. Det ender med en fnisekule fra benken med jenter. Utenfor klasserommet henger stadig mellom fem og ti unger i vinduet. Nysgjerrigheten tar overhånd. De skulle egentlig stått ute i solsteiken med lupe for å tenne ild i naturfagtimen, men det er mer spennende å se på den blonde gutten i klasserommet. - Det er veldig interessant å drive feltarbeid her. Vi får sjansen til å sette oss inn i en helt annen kultur. En mulighet få andre får, forteller kristiansanderen. Men feltarbeidet forløper ikke helt uproblematisk.- Byråkratiet er vanskelig å jobbe med. Det tar lang tid å få godkjenning til forskning her. Alt tar lang tid. Vi kan for eksempel ikke bare ringe og avtale å komme på en skole. Vi må først møte rektoren og få et personlig forhold til ham, før vi kan ringe, forteller Maarten. Lønner tolk av egen lomme
Fredrik Berglien Werring (21) fra Kristiansand forsker på småskalabedrifter i Indonesia. Fædrelandsvennen besøker Fredrik mens han, sammen med tolken Ahmad Karim (22), bor i landsbyen Wonosari. I likhet med de andre studentene betaler Fredrik tolken sin av egen lomme. Han synes ikke det er problematisk å betale 100.000 rupier i døgnet (cirka 70 kroner) for å få oversatt intervjuene sine.- Med de lave levekostnadene vi har her er det en utgift vi kan takle, sier han. I Wonosari besøker de en rekke små bedrifter. - Jeg valgte å forske på småskalindustri fordi det ikke kreves så mye å starte liten bedrift her. Samtidig synes jeg det er skummelt med store multinasjonale selskaper. Det er et demokratisk problem. De små bedriftene overlevde Asiakrakket i 1998, mens de store gikk konkurs, forteller Fredrik. Han besøker en liten bedrift med et titals ansatte. Mennene hogger ut og sliper krukker og figurer av stein. Men det er ikke bare enkelt å intervjue lokalbefolkningen - selv med tolk. - Det er utfordrende å jobbe med tolk. Det er en fare for at tolken blir for dominerende og styrer intervjuene for mye, sier Fredrik. - Opptrer du annerledes enn hjemme siden Indonesia er verdens største muslimske land?- Ja, jeg prøver jo å vise respekt. En ser litt tullete ut hvis en går med shorts. Hvis en da ikke går rundt med solbriller og kamera rundt halsen, som en annen superturist. Hvis man skal hilse på en kvinne med hijab, venter man og ser etter om hun ønsker å ta deg i hånda i tilfelle hun er konservativ. Men man må ikke overdramatisere det med muslimer, påpeker Fredrik. Det smilende folket
Både Maarten og Fredrik er imponert over hvor vennlige og hyggelige indoneserne er. - De er veldig høflige og sosiale. De har alltid tid til å prate med deg. De er hyggelige, gjestfrie og smiler konstant, sier Fredrik. - Hvis de ikke smiler, sover de. Men noen ganger gjør de begge deler, sier Maarten. Indonesia har vært rammet av flere naturkatastrofer som har krevd mange menneskeliv de siste månedene. Tsunamien, jordras og flere jordskjelv, sist skjelvet andre påskedag. Men Fredrik kan berolige venner og kjente hjemme på Sørlandet.- Jeg har ikke merket noe som helst, sier han. Tsunamien og det siste jordskjelvet rammet naboøya Sumatra. Mens studentene befinner seg flere hundre kilometer unna, på Java. Bor fint
Anne Marit Olsen (22) fra Kvinesdal forsker sammen med Jorunn Dybesland (25) fra Vennesla og Kaja Heider (21) fra Oslo. De undersøker de lokale studentenes holdninger til demokrati og korrupsjon. Under feltarbeidet bor de i et hus i Yogjakarta, som HiA leier.De har nettopp fått svar på flere av de over hundre spørreskjemaene de har levert til studenter. De har ikke konkludert ennå. Likevel røper de at de fleste studentene mener korrupsjonen har negativ innflytelse på demokrati og økonomisk utvikling i landet.Jentene stortrives i huset. En lokal familie arbeider i huset. De tar seg av en daglige gjøremål som oppvask, matlaging og klesvask for studentene. - Noen mener det nesten er som å være tilbake i koloni-tiden med teak-møbler og tjenere. De vasker jo klærne våre. Men vi føler ikke at de blir utnyttet. Dette er jo jobben deres, forklarer jentene.Det er billig for nordmenn å leve i Indonesia. Derfor spiser studentene mest ute. Selv om man får kjøpt det meste av vestlig mat her, savner de det mest norske: - Ja, vi lager havregrøt og grovbrød noen ganger, smiler jentene. birger.ringseth@fedrelandsvennen.no