Kristiansand: — Dette er ikke et liv. Livet mitt sluttet i Afghanistan og jeg lurer på om jeg kan finne det igjen her i Norge. Men akkurat nå er det som et fengsel. Hvorfor må jeg vente og vente, sier Muhammad Zubair.

Han er en av 225 asylsøkere i Kristiansand. Alle venter de på å gå videre med livet sitt, her eller der. Noen får avslag og søker på ny flere ganger, og blir sittende flere år og vente.

Ingenmannsland

— De er i et ingenmannsland, som i et vakuum. Asylsøkere er i en konstant oppbruddsfase uten mulighet til å slå seg til ro og kontrollere livet sitt, sier Birgit Lie, leder av psykososialt team i Kristiansand kommune.

Hun sier at både opplevelser fra hjemlandet og måten en blir møtt på i Norge påvirker hvordan en takler tiden før en får svaret.

— Ventetiden er et tomrom som noen mestrer og andre ikke mestrer å fylle.

Svømmer

Mandag, tirsdag og onsdag er kafeen åpen på statlige mottaks aktivitetssenter i Dronningensgate. Her møtes folk og prater, drikker kaffe eller leser aviser. Mottaket driver også en liten bruktbutikk og et sykkelverksted.

Alt skal være med på å fylle ventetiden.

Rundt kafébordet en fredag går praten på blant annet norsk, engelsk, tsjetsjensk og arabisk.

— Det er ett ord alle kan, og det er positiv. Det betyr oppholdstillatelse, sier Lise Mette Peersen, flyktningemedarbeider.

Onsdag kveld møtes kvinner fra mottaket til svømming.

— Det er gøy å svømme. Det får meg til å glemme problemene mine, sier Ranai Berzig fra Algerie.

Hun har med seg døtrene Meryam (17) og Zaineb (14) på kvinnegruppe og svømming denne onsdagen. Ranai møter opp på svømmingen så sant hun ikke blir sittende hjemme og tenke. På grunn av språkproblemer synes hun det kan være vanskelig å sosialisere seg.

— Mange andre får positivt svar, men hvorfor ikke oss? Hvorfor? spør hun.

— Ventetiden kan oppleves som en total mangel på kontroll, som en ikke får tilbake før en får svar, sier Birgit Lie.

Familien Berzig bor i mottak i Dronningensgate og har ventet i ni måneder.

— Vi har alt vi trenger her i Norge. Klær, hus og mat. Men vi er redd for å måtte dra tilbake til Algerie. Det er ikke trygt, sier Ranai.

De har allerede fått ett negativt svar. Nå venter, og håper, de på det neste. Usikkerheten og spenningen tar mye energi fra familien, det blir vanskelig å gjøre daglige gjøremål.

— Vi sjekker postkassen hver gang vi går forbi, om vi har fått svar. Til og med lillebroren min på fire år ser i postkassen og spør om vi har fått svar. Alle tenker på det hele tiden. Alle dager, alltid. Det er det eneste vi tenker på, forteller Meryam.

Budbringeren

Det er Star Dara som er budbringeren. Han er miljøarbeider i Kristiansand statlig mottak, og leverer posten til beboerne. Når det er brev fra UDI, leverer Dara det på døren.

— Det er veldig gøy når jeg kommer med positivt svar. Folk blir glade og klemmer meg, forteller han.

— Hva hvis det er negativt?

— Hvis de ber meg åpne brevet og lese det for dem og jeg ser det er negativt svar, sier jeg at jeg ikke forstår norsken og at de må be noen andre lese det. Det er for vondt å gi den beskjeden, det får meg til å huske på den tiden da jeg selv ventet. Det var en sånn ulykke for meg å få negativt, sier han.

Han kommer med brev fra UDI til Juma Omar. Dara hjelper til med å åpne og lese.

— Du har fått arbeidstillatelse, kan han meddele.

Juma Omar blir glad. Han er trøtt og sliten av å bare vente.

— Det er veldig vanskelig og kjedelig. Jeg blir snart syk av dette. Jeg vil leve som et menneske, og kunne gjøre det andre folk gjør, sier han.

Blir syke

Juma Omar er en av mange asylsøkere som får mentale problemer i venteperioden.

— Mange blir tynnslitte i nervene, lei seg, triste og føler på håpløshet. De har valgt å dra fra noe kjent til noe ukjent, og det kan gi uro og utrygghet, sier Birgit Lie.

— Hvor lenge kan et menneske takle å vente slik?

— Hvor lenge tåler en nordmann å vente på et fly? Når folk må vente på svaret mer enn et halvt år, er det lang tid. Men de fleste klarer seg på tross av, sier Lie.

Muhammad Zubair og broren har ventet på svar fra UDI i to år. De bor sammen på et rom i asylmottak i Kristiansand. Broren er mentalt syk, og Muhammad er redd han også begynner å bli syk.

— Jeg blir så sint at jeg får lyst til å slåss. Jeg klarer ikke kontrollere meg selv. Det er ikke bra, sier han. Han har arbeidstillatelse, men har vanskelig for å finne jobb på grunn av språk. Dessuten må han ta seg av broren, som han føler at ikke blir tatt alvorlig.

— Men det er mitt valg. Det er jeg som har valgt dette.

hilde.moi@fedrelandsvennen.no