Folk drikker seg fra sans og samling. Før de gyver løs på hverandre så tenna skrangler og blodet flyter. Nei da, det er ikke Chicago i forbudstiden. Det er Kvadraturen i Kristiansand. — Det blir bare verre, sier folk. - Fins det håp om bedring? spør jeg.- Ja! Sier Ole Hortemo. Politistasjonssjefen som ikke akkurat lever noen politimester Bastian-tilværelse om dagen.- Det er allerede blitt bedre de siste helgene. Det er snakk om å gjenvinne kontroll over en utvikling som har vært uheldig. Vi vet hva som skal til og hvilke grep som virker. - Takk, vi har hørt refrenget om mer folk og mer penger.- Det er krevende å prioritere knappe ressurser. Førstelinjetjenesten er svekket, og vi merker konsekvensene. Men det er snakk om komplekse problemer, om sammensatte årsaksforhold og om mange aktører - ikke bare penger. Politiet har et overordnet ansvar, men utestedenes dørverter, vekterne, barnevernet og barnevernsvakta er viktige medspillere. Samarbeidet er godt og utvikles stadig. Natteravnene er gull verd. Voksne, vettuge og edrue voksne også - de har positiv effekt ved sin blotte tilstedeværelse, sier Hortemo. Og avleverer et nesten timelangt foredrag om kriminalitet og alt til faget henhørende. Han holder forresten mange foredrag, Hortemo - for politikere og i mange andre fora - det er et utslag av hans brede, samfunnsmessige engasjement. Han vil ha tverrfaglig samarbeid, folkelig engasjement, han vil bevisstgjøre folk, bygge nettverk, skape engasjement og tilstedeværelse. Og så vil han sette inn mer politi, det er han alt i god gang med.Han som var en katastrofe-elev i gymnasårene på Oddernes gymnas. Men som senere ble stjernestudent på Politihøgskolen og universitetet. Som opplevde en mareritt-julaften som dekksgutt midt ute i Atlanteren. Og som etter hvert ble headhuntet både til Kripos og Krigsforbryterdomstolen i Haag. Det skal vi komme tilbake til - hvis han i det hele tatt lar seg overtale til å bli litt privat. Han sa nei takk i forkant av intervjuet. Vi få se om han ikke lar seg myke opp etter noen politifaglige innledningsrunder.- En løssluppen skjenkepolitikk har skylda, sa du i avisen forleden. Har du fått mye kjeft for at du tramper i politikernes bed?- Ja, jeg har fått kjeft. Men nei, jeg har ikke inntatt noen politikerrolle. Det er politiets oppgave å si noe om kriminalitetsutvikling og årsakssammenhenger. Jeg peker på at det er sammenhenger mellom ruskonsum og vold - det har vi både erfaringsmessig og forskningsbasert belegg for. Du kan godt kalle meg for premissleverandør. Men jeg er bevisst at politikerne skal gjøre valgene, og jeg påstår ikke at de er lette. Lange skjenketider, for eksempel, har både positive og negative effekter. Politiets valg er ikke så enkle, de heller. Miksen består av lovpålagte oppgaver, en viss grad av beredskap og så håndteringen av det som kan kalles løpende forretninger. Hortemo redegjør solid for dilemmaene, snakker om publikums forventninger og fremtidens utfordringer. Og uttrykker et sterkt ønske om å komme i kontakt og dialog med etniske lovbrytere og voldsmenn.- Var samfunnet og politiet bedre før?- Nei, men både samfunnet og politiet var annerledes. Vinningskriminaliteten er markert redusert i Kristiansand, blant annet fordi vi tok hardere fatt i gjengangerne. Bilbrukstyveriene er bare tredjeparten av hva de var for tjue år siden.- Men volden?- Jeg kommer til den. Men først politiet, siden du spurte om det. Før var servicen større, nærheten til publikum også. Vi dirket opp bildører for dem som hadde glemt nøkkelen i tenninga. Vi reddet katter og kaniner, den slags har vi ikke tid til lenger. Likevel er jeg stolt over stasjonen. Vi har vært gjennom en vanskelig periode der ressursene til båttjeneste, trafikksikkerhetsarbeid, forebygging, etterforsking og gatearbeid er sterkt redusert. Likevel jobber staben med glød og engasjement, jeg håper ikke frustrasjonene skal ta knekken på iveren. Medarbeiderne er flinkere, mer utdannet og har en sterkere etisk bevissthet enn noen gang.- Hva heter favoritt-kvinnen i ditt liv, Hortemo - Killengreen?- Jeg har aldri vært opptatt av heltedyrkelse.- Men volden?- Ja, akkurat nå er den nok grovere og farligere enn før. Nå advarer vi folk mot å gripe inn i en del sammenhenger - det gjorde vi ikke tidligere. Sånn sett var det nok bedre før. Akkurat nå gjør vi en kraftanstrengelse, og jeg er ikke i tvil om at den vil bære frukter. De siste helgene har vi satt inn ekstra folk. Blant annet sivile spanere som har fotfulgt aktive gjengangere i timevis. En politipatrulje utenfor de mest belastede utestedene har også god effekt. Jeg er ikke i tvil om at vi skal få dette under kontroll forholdsvis raskt. Kristiansand skal ikke få lov til å utvikle seg til en farlig by. Og så er det viktig med nyansene, da. At mange-og-nitti prosent av dem som er ute i helgene oppfører seg fint. Kanskje kan vi ta med at den samlede kriminaliteten i Agder politidistrikt viser pen, nedadgående tendens? Han er en alvorlig mann som går grundig til verks. En mann med facts and figures bak pannebrasken. En mann med mye gull på skulderklaffene, med masse faglig tyngde, med et varmt hjerte for samfunnets svakeste, og en mann med stor respekt blant kolleger og underordnede.- Han er et flott menneske og en strålende politimann. Hadde vi hatt flere som ham, ville vi vært spart for mange problemer. Selv klientene mine gir ham aller beste skussmål, sier en forsvarsadvokat jeg passerer i Tinghuset.Motvillig innrømmer Hortemo at han har fått både brev og blomster fra dømte drapsmenn, etter at han sørget for å skaffe dem ti-femten år bak murene.- Det var nå dem selv som gjorde seg fortjent til fengselsstraff, da. Hilsenene tar jeg som et tegn på at de har følt seg fair behandlet i en vanskelig situasjon. Jeg tilstår at sånt gjør meg glad.Han møtte mange menneskeskjebner da han jobbet i den såkalte E-gruppa ved Kriminalpolitisentralen på 1980-tallet. Han kunne avhøre en mistenkt i timer, ja dager. Og når han snakker om det, understreker han alltid hva han selv lærte som medmenneske - ikke et ord om hva han måtte ha bibrakt dem. Han snakker varmt om å fordømme en handling, men aldri et menneske. Ikke engang en drapsmann, det er helt grunnleggende. Han hadde 250 reisedøgn i året, levde et liv i og med koffert. Drap og andre dramatiske forbrytelser var jobben, i de fleste avkroker av landet. Faglig sett en drømmejobb. Familiemessig problematisk, derfor flyttet han tilbake. Til Hummervika i Søgne, med tean' i tanga og epletrær i hagen. Eplene i bollen på skrivebordet er egen avl. De to jentene i glass og ramme også. På pulten ligger den nye boka av biskop Tutu, som han møtte i Kristiansand. Han kjøpte fem, nå vet vennene hva de kan vente seg av gaver.- Ja, jeg er fascinert av Tutu og Mandela. Hva de klarte å få til i Sør-Afrika. Det er noe med dem som stod på barrikadene i apartheid-kampen. En av dem hadde han som kollega på Balkan. I tre år jobbet han for FNs krigsforbryterdomstol i Haag - de ringte fra departementet og gav ham ett døgns betenkningstid.- Jeg sa ja på strak arm, og la til at jeg ikke kunne engelsk. Det har jeg engelsklærerens ord for.Byråsjefen sa han fikk lære seg det, og det gjorde Hortemo. Han opererte i de fleste verdensdeler i anstrengelsene for å avdekke grove brudd på menneskerettighetene. Men størst var dramatikken på Balkan.- Vi fikk høre om en konsentrasjonsleir der det hadde vært massakrer, skaffet oss de nødvendige stempler og dro dit. Overgriperne var fortsatt i leiren da vi kom, en tolk og to politifolk uten våpen eller kommunikasjon. De rettet automatvåpen mot oss, og jeg visste godt hvor lite et menneskelig var verd. Sånt gjør noe med deg.Også det å være med på åpning av massegraver.Hortemo og kollegaen slapp inn. I kjellerlokaler der hårtuster og menneskerester ennå satt i kulehullene i veggene. Lukten var nok til å overbevise Hortemo om at informasjonen hans stemte.- At vi også slapp ut igjen etter avsløringen og senere kunne stille de skyldige til ansvar, det tror jeg nesten må kategoriseres som et under, sier han stille. Det var historisk sus over jobben hans. Noe stort, internasjonalt og viktig. Første prosessen av denne art siden Nürnberg, han var med på noe som hans eventuelle barnebarn vil kunne lese om i historiebøkene.- Den optimale drømmejobben for en som er interessert samfunn, politikk, historie og etterforskning. Det var litt av hvert å sette seg inn i, men jeg lærte utrolig mye.Da han kom hjem igjen, visste han ikke hva han skulle drive med. Derimot var han nokså sikker på hva han ikke skulle drive med. Avhør av legemsfornærmere eller urinerere i Wergelandsparken, for eksempel.- Ja, det var nokså fjernt etter tre år med luft under vingene og globale perspektiver.Så ble han altså etter hvert sjef for politistasjonen i Kristiansand. Og havnet bak skrivebord med papir. Det er et paradoks, han droppet tanken på jus fordi han heller ville være i felt og jobbe med levende mennesker.- Jo, der er så, men selv om jeg ikke lenger etterforsker, så er de jo forholdsvis levende de kollegene jeg jobber sammen med til daglig.- Drømte du alltid om å bli politi?- Nei, aldri. Men så en kveld gikk unge Hortemo på kino. Det kan, lærte vi på bedehusene både vi på Lund og han i Søgne, føre til så mangt. Det førte altså Hortemo inn i politiet.- «Den siste ærlige purk», het filmen. Han skal ikke bli den siste, sa jeg til meg selv.Men først skulle han dra til sjøs. Som 19-årig dekksgutt i utenriksfart. En from ung avholdsmann fra et pietistisk miljø, med skolelagsmerke på jakkeslaget. Hvileåret etter en miserabel gymnaskarriere skulle vise seg å bli nokså anstrengende.Det var midnatt julaften. Kaldt, mørkt, skuta gikk i ballast og rullet i de seige dønningene omtrent midtveis i Atlanteren. Alle var fulle, unntatt Hortemo og en annen førstereis. Godt å ha autopilot.- En av mannskapet kom i krangel med en offiser. Gutten truet med å ta livet sitt og låste seg inn på lugaren. Da vi fikk sprengt døra var han borte. Han hadde krabbet ut av ventilen i skutesida. Vi to førstereisene slo alarm, men alt var bare rus og kaos. Skuta ble snudd, men det tok noen mil. De to førstereisene firte to digre lyskastere på plass i baugen. De to speidet etter en liten kropp i en uendelig, blå høystakk.- Plutselig fikk vi øye på ham. Vi løp bakover langs skutesida og skreik opp mot brovingen. Ingen reagerte, de var like fulle som da dramaet startet. «Skal jeg hoppe?», skrek jeg, uten å få svar.Kameraten, 16 år gammel, kastet armbåndsuret over til Ole. Han ventet ikke på svar, men jumpet over skansekledningen og ned i det kalde havet. Uten line, uten vest. Han skulle redde et liv, men mistet sitt eget.- Vi så han ble tatt av propellen, sier Hortemo stille.1. juledag fortsatte de søket. Igjen fant de han som hadde krabbet gjennom ventilen. En leider ble låret langs skutesida. Akkurat da Hortemo skulle gripe mannen, sank plutselig liket.- Hele besetningen stod langs rekka. Vannet var så krystallklart at jeg er sikker på vi så kameraten ned til tjue-tretti meters dyp. Det var en stillhet som jeg aldri kan huske å ha opplevd, sier Hortemo.Modningen han gjennomlevde var brutal. Samværet med sjøulkene - mange av dem ble hans fortrolige - skulle komme til å sette preg på hans liv. Det var en annen Ole som mønstret av enn han som mønstret på.Da han så mønstret på Politiskolen, fikk han sin første opplevelse av å være skoleflink.- Hvilket betyr at det absolutt er håp for de fleste som sliter.Enten det nå er på skolen eller på skråplanet.