bevaring | For fire måneder siden, 4. januar, hadde kunsthistorikeren Bjørn Vidar Johansen et innlegg i avisen der han påsto at Kristiansand utvikler seg til en skammens by. Han skrev blant annet: «For å tekkes private og offentlige utbyggere og under skinn av nødvendig byutvikling har man i Kristiansand i årtier rasert verneverdige hus og bymiljøer. Sørlandets hovedstad er på vei til å bli en skammens by som skriker etter forståelse for historie og helhet.»Johansens utgangspunkt var planene om riving i Nybyen, mens Gunnar Haugaa i en artikkel 17. mars tok til ordet for å bevare Murbyen, kvartalene mot Østerhavnen, som ble bygget etter bybrannen i 1890-årene. Haugaa var opptatt av hvor viktig det er for fremtidens borgere av byen at det finnes klare forbindelser til fortiden. Ingen av innleggene førte til debatt. Det gjorde heller ikke nyheten på julaften i fjor om at en investorgruppe har kjøpt det vi kan kalle landsdelens militære hovedkvarter, nemlig den såkalte Kasernen som ligger i det østligste kvartal mellom Kongensgate og Østre Strandgate. Det 90 år gamle stolte bygget i fem etasjer på en 5,3 mål stor tomt risikerer nå å bli en del av et nytt stort boligkompleks i den høyere prisklasse, på et område som noen allerede har kalt Nye Otterdalen.Kasernen var et stort økonomisk løft for lille, nye Norge etter unionsoppløsningen i 1905. Bygget var gjenstand for nøye planlegging i et samarbeid mellom byen og forsvaret, og sto ferdig før 1. verdenskrig brøt ut. Det var heller ikke tilfeldig at bygget fikk plass mot Marinetomta. Den gang var Kristiansand en viktig militærby.Det er grunn til å forbauses over at ikke byens politikere brukte sin forkjøpsrett til eiendommen. Alt Forsvaret selger av eiendommer rundt om i landet er bundet opp til en kommunal forkjøpsrett. Både Evjemoen og Odderøya er eksempler på det. Siden vi ikke hører noe fra gruppen som har kjøpt eiendommen på det de selv kaller smertegrensen, 21 millioner, kan det tyde på at det foregår noe, stille og rolig i lukkede rom. I Fædrelandsvennen på julaften i fjor uttalte byens plan— og bygningssjef Ingvald Kårikstad seg akkurat så ullent som det passet investorgruppen: For å utnytte den øvrige tomta må verneklausulen oppheves, en sak både fylkeskonservatoren og riksantikvaren skal uttale seg til. Dette er også et typisk spørsmål som deler det politiske landskapet. Sa Kårikstad.Investorene havnet altså på sin smertegrense, til tross for lav lånerente. Hvilken smertegrense har miljø- og bevaringsinteressene i Kristiansand? Vil det nå dreie seg om å komme til en ordning, som gjør at investorene tjener det de skal og at den tett befolkede Kvadraturen får en bit av tomta, en liten grønn åpning mot havet? Byens politikere er glade i å reise og lære. Ute i Europa vil man se at de store byene bevarer åpenhet mot elver og hav, blant annet ved å bevare arealer for uformell idrett, for lekeplasser til barn og til åpne arealer for ro og fred. Brasil er også et sted byens politikere har besøkt. Da har de kanskje sett at selv stressede og fattige byer langs Atlanterhavskysten har sørget for å bevare åpne grønne lunger mot havet som brukes hver eneste dag.Det skal bli interessant å se om Kristiansands politikere tar bevaring og miljø på alvor ved denne korsvei. Egil Remi Jensen Kristiansand