Flammene flakker lune og gule over den skitne midtrabatten. Svarte barnehender strekker seg over bålet for å få mest mulig varme, mens himmelen skifter fra kullmørke til skinnende metallblå i byen Mbale.Klokken er 06.00.De fleste gateguttene er våkne og sitter eller står rundt bålet. De har tatt med seg pappkartongene som fungerte som sengetøy på asfalten i natt. Nå varmer de igjen — i korte blaff - for flammene sluker dem raskt.Praten går lavmælt, noen sier ingenting, de er trøtte etter nok en nådeløs natt på gaten. Cirka 250 barn bor på gaten i Mbale. Mange er foreldreløse fordi foreldrene er døde av aids. Flere og flere blir kastet ut på grunn av fattigdom og vold i hjemmet. Fortsatt ligger tre-fire gutter på fortauet og sover med papp under eller over seg. 12 år gamle Dan er en av dem. Plutselig løfter han på hodet, ser at de andre er våkne og reiser seg ustøtt opp. Kledd i CROs lilla T-skjorte og en bukse som har vært hvit, tar han med seg pappen og bidrar til lys og varme.- En god natt, egentlig, sier han. Med det mener han at ingen politifolk kom for å jage dem eller banke dem opp.Ingen av de store løshundene gikk til angrep, og det regnet ikke.Dan har bodd på gaten i åtte år. Foreldrene ble skilt, og giftet seg på nytt. Verken stemoren eller stefaren ville ha noe med ham å gjøre. En stund fikk han bo hos bestemoren, men hun døde etter kort tid. Han endte alene på gaten som fireåring. En ung mann, trolig en tenåring, kommer gående i morgendisen. Guttegjengen ser ham og gjenkjenner ham. Dan og et par andre løper fort over gaten.I skjul i en krok får de hver sin fille med lim på. De krøller den sammen inne i hånden, putter knyttneven mot munnen og suger begjærlig i seg av de giftige kjemikaliene.Virkningen slår inn i den morgentrøtte hjernen, og Dan må ta et par støtteskritt til siden. Han har ikke sovet mer enn to-tre timer i natt. Det siste han gjorde før han sovnet, var å sniffe lim - for å få sove.En og annen bil kjører forbi gjengen med gategutter, noen voksne passerer på sykkel eller til fots, men ingen enser dem. De utgjør et vanlig syn.Noen av guttene reiser seg og tar følge nedover gaten. De går bort til busstasjonen, som også fungerer som marked. I knøttsmå skur rigger kvinner og menn til matlaging på primitive griller eller rene bål. De skal selge mat med et bakterieinnhold som ville tatt livet av en inspektør fra mattilsynet. Fluene surrer innett, men verst er den fryktelige stanken. Noe kommer fra råtten mat og frukt som ligger langs fortauskanten fra i går. Men verst er lukten som siver opp fra søppeldynga et par skritt unna. Den oppleves som en gass, den ligger over hele området og kleber seg til hud og klær. Guttene går nedover langs den svakt hellende fyllinga. I bunnen er det et oppkomme av vann.Fargen er som på galle; det siste grønne som kommer opp etter en voldsom oppkastri. Der vasker guttene seg.Like ovenfor er det en kran med vann fra en brønn. Den er litt renere, så den drikker de fra.Etterpå går de opp på busstasjonen. De forsøker å hjelpe de som selger mat, losser eller laster på bussene. De prøver å tigge fra passasjerene - eller de stjeler. Når de hjelper, får de ikke penger. De kan få en banan fra klasen eller en potet fra sekken. Smuler fra de fattiges bord.Hvis en av de yngre har fått fatt i noe, er sannsynligheten stor for at han blir ranet, banket opp og frastjålet det han har.Gatebarna raner hverandre jevnlig. Den sterkestes rett.Tilbake ved bålet som er i ferd med å dø ut. Plutselig tar Dan beina fatt. Han stormer mot bygningen til CRO, og slipper inn gjennom den lilla porten av en bevæpnet vakt som straks kjenner ham igjen. CRO (Child Restoration Outreach) er en privat hjelpeorganisasjon i Uganda. De ansatte går ut på gatene for å hente inn gatebarn til sitt dagtilbud. Der får de blant annet mat, medisin, undervisning og fotballtrening. CRO skaffer også de foreldreløse nye hjem. I Uganda er det ikke lov å ha barnehjem som tilbyr overnatting. Årsaken er at mange tilfeller av mishandling og overgrep ble avslørt på 90-tallet.Dan er ikke mer enn kommet inn gjennom døra, før en av de ansatte roper ham bort med ordre om å hogge ved. Fortsatt litt svimete etter sniffingen, griper Dan den store øksa og hogger løs på svære greiner. Han får skryt av den eldre mannen, en av de få voksne her.I Uganda er det flere barn og unge enn voksne og eldre. I 2003 var gjennomsnittsalderen på hele befolkningen 15 år. Aids har tatt livet av flest. Mye tyder på at sykdommen oppsto i Uganda på slutten av 1970-tallet. Ca. sju prosent av befolkningen på 28 millioner var rammet av hiv i 2005, til tross for at landet er best i Afrika på å redusere antall hiv-smittede. Men Dan er en rastløs sjel. Etter bare noen minutter ser han husmor komme på jobb, løper smilende bort til henne og tar henne i hånda.- Har du sniffet igjen? spør hun i en kjærlig, men anklagende tone.- Bare litt, svarer Dan med et uskyldig smil.På kjøkkenet får han et stort fat som han fyller litt vann i for å ta morgenstellet. Vannet er i det minste rent, i motsetning til den flytende gallen ved søppelfyllinga.Smilet sitter mye løsere når Dan er innenfor betongveggene på barnehjemmet. Her er han frivillig hver eneste dag, fra morgen til kveld. Dermed er han motivert for hjelpen han tilbys. CRO hjelper også til med å finne familier som kan ta seg av barna når de er modne for det. Når en familie tar imot et foreldreløst barn, gir CRO familien en pengesum. Denne mikrofinansieringen skal brukes til å danne en liten familiebedrift som gir inntekter. CRO følger opp hjemmet med jevnlige besøk, for å se at ikke barna blir mishandlet.Mens Dan blir med inn på morgenmessen, driver mange av vennene hans omkring i gatene - på evig jakt etter rus eller mat.Dan slipper det. Etter morgenmessen er det frokost. Barna samler seg på de slitte benkene i salen, og setter stille til livs en kopp grøtliknende masse. Etterpå bærer det inn til sykesøsteren. Dan har fått et lite sår på kneet, og med kombinasjonen dårlig hygiene og sniffing blir det fort betennelser og infeksjoner. Inne på kjøkkenet er matlagingen i gang. To gigantiske gryter med ris står og bobler, og Dan får være med å røre. Skolearbeid er ikke noe for Dan. Men han må inn i klassen, sammen med barn som er mye yngre enn ham. Det er fordi han aldri har klart å komme i gang med ordentlig skole. Hjelpeløsheten står skrevet over hele ansiktet hans når han ikke kan svare på lærerens spørsmål om hvor mye to pluss en blir. Plutselig rykker det i kroppen hans, og han skvetter ut av klasserommet for å hente seg litt vann i en kopp. Læreren enser det ikke, han er vant til «slangene» i beina på Dan og vet at han kommer inn igjen.Dan på sin side vet at det snart er lunsj; ris med kokt geitekjøtt, og etter det: FOTBALL!- Jeg vil bli like god som Christiano Ronaldo på Manchester United, sier han.Etter lunsj er det rådgivningstime. I den gir rådgiveren enkel psykologisk bistand til å leve med det faktum at både mor og far har kastet vrak på ham - en skjebne mange barn i Uganda utsettes for.Hele kroppsspråket til Dan forandrer seg når gymlæreren kommer med fotballen. Fra å være en litt ulenkelig, mager og keitete 12-åring, vokser han; skyter brystkassen fram og står bredbeint og venter på at kampen skal settes i gang. Idet fløyta lyder, plasserer han seg på vingen, og gir tegn til at han vil ha ballen. Han får den, og legger den død med imponerende teknikk. Sender så en presis pasning over til andre siden hvor en medspiller er ledig. De spiller barbeint på en hullete asfaltgård, men går i taklingene som om de skulle spilt med vernesko på en kunstgressbane.Langs sidelinjen sitter barna som ikke er med i kampen, de trommer, synger, klapper og jubler når laget deres får mål. Eller stønner høylytt når motstanderen netter.Innsatsen er enorm, Dan stråler når laget hans får mål, og det er tydelig at ingen andre tanker eller vonde følelser rir den magre kroppen akkurat i de sekundene. Akkurat der og da er fotballen livet hans, det som gir livet mening, som gir håp for fremtiden.På ettermiddagen kommer dagens desiderte høydepunkt for Dan: Fotballtrening i regi av CRO. Riktignok er det ikke asfalt på treningsbanen, det er gress, men jordet er langt mer egnet til terrengsykling enn fotball.Organisasjonen CRO har fotballag både i aldersbestemte klasser, og på junior- og seniornivå. Dette er lag som består av gategutter som CRO har reddet. Juniorlaget vant den nasjonale cupfinalen i år, og seniorlaget rykket sensasjonelt opp til eliteserien. Mbale har en stor fotballstadion, eid av det offentlige, et offentlig system som er systematisk korrupt og mer opptatt av titler og posisjoner enn målstyrt planlegging.Treningsbanen Dan og kameratene bruker er bare marginalt dårligere enn byens stadion. Det er et anlegg så nedslitt at det ikke bærer preg av mangelfullt vedlikehold, men av absolutt intet vedlikehold verken på eller rundt banen. Gresset rekker til anklene.På dette stadionet spiller altså byens nyopprykkede seniorlag, og Dan er selvfølgelig til stede for å se heltene sine.- Når vi går ut på gaten for å få med oss gatebarna til CRO, er tilbudet om fotballtrening det beste lokkemiddelet vi har. Ofte er det det som overtaler barna til å bli med oss, sier Moses, som er daglig leder for CRO. For selv om livet på gaten er knallhardt, med lite mat, mye vold og rus, er det ikke alltid lett å få barna ut av den onde sirkelen. Og det kommer stadig nye barn. 14 år er gått siden CRO startet sitt hjelpeprogram for gatebarn. 3400 barn er hjulpet bort fra gatene. Satsingen på fotball har vært en kjempesuksess. Organisasjonen har kjøpt et landområde til en stor idrettsarena, og planeringen er allerede i gang. Et ferdig anlegg finansiert av innsamlingsaksjonen til årets julekalender(se side 17), vil være et viktig verktøy både for å redde gatebarn, og for å stimulere hele regionen. Det vil bety uendelig mye for Mbale, mer enn hva Start gjør for Sørlandet.Eliteserielaget er i utgangspunktet bygd opp med bare gategutter, unge som har vært gjennom CROs program og som ved hjelp av det har kommet seg opp og fram i livet. - Mbale har fått noe å være stolte av. Vi spiller nå mot de beste i landet, men dessverre på den dårligste arenaen, sier den tidligere landslagsspilleren og -treneren for Uganda, David Gtti. Han er treneren bak CRO-suksessen.Styrken i fotball-lidenskapen viser seg tydelig når kampen er over, og CRO har tapt 0-1. Horder av tilskuere springer ut på banen og kjefter og smeller på treneren, forlanger hans hode på et fat og samler seg i en stor, fiendtlig ring rundt ham. Han smiler tappert, glad for engasjementet, lei seg for resultatet.- Med et ordentlig stadionanlegg med treningsbaner kan vi skape et fantastisk lag, sier han. Strømmestiftelsen er en av de største bidragsyterne til CRO. Stiftelsen ble etablert i 1976 med hovedkontor i Kristiansand, og har i dag fire regionale kompetansesentre, i Peru, Mali, Uganda og Sri Lanka. Herfra samarbeider stiftelsen med et stort nettverk av partnerorganisasjoner i 17 land. De kjenner de lokale forholdene og vet hvor hjelpen trengs. Prosjektene som støttes av Strømmestiftelsen, finansieres gjennom gaver fra private givere, næringslivet og bistandsmidler fra den norske stat.Dan står i bakgrunnen og nikker til trenerens uttalelse. For ham kan fotballen være redningen ut av gatelivet. Så selv om han skuffet tusler av gårde etter endt kamp og et forsmedelig tap, brenner det likevel et håp i ham. CRO er stengt for dagen. Dan trasker bortover byens forsøplede gater. Sola faller ned under horisonten og mørket overtar. Han går ned til busstasjonen, og treffer noen av kameratene sine. En av dem har fått tak i en halv maiskolbe og en banan. De deler.Resten av kvelden dingler han rundt, til det nærmer seg midnatt. Da har en gjeng på rundt 30 gutter i alderen åtte til 15 år samlet seg for å sove sammen. De er hjemløse, fattige og sultne. Dan får ei fille med lim som han trykker til munnen.De finner seg noen pappkartonger å sove på, og legger seg rundt og over hverandre som nyfødte kattunger.Dan drømmer at han er Christiano Ronaldo, som vinner Champions League for Manchester United. Men han ville være mer enn fornøyd om han kunne fått en familie å bo hos, en ordentlig fotballbane og hjelp til å slutte med sniffingen. I Uganda:Tekst og foto: Steinar Vindslandsteinar.vindsland@fvn.no - 38 11 32 15