KRISTIANSAND: Slik var realiteten i Norge og på Sørlandet under plenrevolusjonen i etterkrigstiden til ut på 70-tallet.
— Plenen var helt sentral i sosiale og kulturelle normer for hvordan en eiendom med hage skulle se ut. Det var en showoff for å vise naboene at man var et skikkelig menneske, forteller historiker May-Britt Ohman Nielsen.
Giftige plener
Hun er midt i et forskningsprosjekt som blant annet omhandler plenens historie i angitt tidspunkt. Hovedfokuset er kampanjene og propagandaen fra dem som solgte plantevernmidler og ugressmidler til vanlige forbrukere etter andre verdenskrig.
— På 50–60-tallet brukte folk mye giftstoffer for å få en perfekt grønn plen uten ugress. Det var det samme som man så i reklamene for røyking. Det så kult og sporty ut, men i realiteten var det noe helt annet, forteller forskeren.
Propaganda
Flotte reklamer for disse giftmidlene ble trykket i ukeblader og tidsskrifter. På samme måte som glansbildet av husmoren i et støvfritt hjem, ble mannen med den perfekte, kortklipte, ultragrønne gressplenen framstilt som idealet. På den perfekte matta skulle husmoren og barna leke, som en forlengelse av stua i sommerhalvåret.
— Jeg er opptatt av plenifiseringen av forsteder og villaområder. Vi ser det på Gimlekollen, Søm, deler av Slettheia, ja, flere steder. Også i kommunene rundt. Alle skulle ha plen, og det skapte mye arbeid og stress, og var ikke billige å holde.
Plenen i dag
Nå er idealet helt motsatt.
— I etterkrigstida skulle man ha det mest mulig likt naboen, nå skal det gjerne være kreativt og individuelt. Blomster, steiner og kjøkkenhager. Drivhus med grønnsaker. Før var det å skille seg ut et problem, mange steder ble det sett på som slapt eller provoserende, sier Ohman Nielsen.
Hun forsker for øvrig også på hagehistorie med vekt på små hager og kolonihagene på Kongsgård. Hun vil gjerne høre lesernes egne historier om jakten på den perfekte plenen på 1950- til og med -70-tallet.