Før jul arrangerte Fædrelandsvennen en konkurranse der vi spurte ungdommen om hvordan det har vært å være ung i 2020. Dette er et av bidragene i denne konkurransen.

Lite visste jeg der jeg sto 31. desember 2019 hvor spesielt dette året skulle bli. Jeg som alle andre sverget på at dette skulle bli mitt år. Året var allerede fylt av planer og drømmer, og jeg lovet meg selv at jeg virkelig skulle nyte det siste halvåret av ungdomskolen. 12. mars falt hele min verden i grus, men hadde jeg visst denne dagen hvordan året ble til slutt, da hadde jeg blitt overrasket. For 2020 ble mitt år.

Jeg skal innrømme at jeg har vært langt nede. Jeg har kjent på ensomhet, skuffelse og redsel. Det verste har vært den uendelige tomheten som nektet å slippe taket. Følelsen av at alt er håpløst, og at hverdagen bare er en endeløs spiral der du graver deg dypere og dypere nedover. I dag er jeg takknemlig for å ha vært så langt nede. Jeg er takknemlig for å ha vært gjennom et slikt trøblete og uforutsigbart år.

For meg har året, i tillegg til alt det vonde, vært fylt med nye tankeprosesser, forståelse og nye muligheter. Korona fikk meg til å tenke over hvor bra vi egentlig har det, og hvor utrolig heldige vi egentlig er. Vi har fått oppleve hvordan det er når friheten blir innskrenket, og likevel har vi gjennom pandemien hatt mer frihet enn det som kan være vanlig andre steder i verden. Jeg har fått oppleve hvordan hele samfunnet står sammen når en krise inntreffer. Jeg har fått kjenne på et stort og betydningsfullt samhold, med et felles mål: Vi skal komme oss gjennom dette.

Men det er først nå, når vaksinen har kommet og den verste delen av pandemien i Norge nærmer seg slutten, at jeg har forstått at dette har vært mitt år. Jeg har startet på drømmelinja på videregående, blitt kjent med utrolige mennesker og fått utvikle meg som menneske. Uten korona hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Jeg hadde ikke hatt samme forståelse, refleksjoner og opplevelser. Det er et rart år vi nå skal ta farvel med. Men det har vært et år både vi og fremtidens befolkning kan lære mye av. Og kanskje viktigst: Vi kom oss gjennom det!