Det kan ikke bare være forbundet med glede og skadefryd når politikere ser kolleger møte seg selv i døra. Til det er påminnelsen for sterk om at det kan være deres egen tur neste gang.
Sist uke løp Kristin Halvorsen. Likevel ble hun innhentet av egne ord fra valgkampen for fire år siden. Siv Jensen har valgt en annen taktikk. Hun har allerede begynt å distansere seg fra denne valgkampens løfter.
Dødshjelpen, for eksempel. Den som Fremskrittspartiet vedtok som en del av sitt prinsipp-program på årets landsmøte. Det som Jensen sa hun regner med blir satt ut i livet (unnskyld uttrykket) i løpet av seks år. Men som nå ikke lenger er en sak for årets valg.
Eller det å flytte Norges ambassade i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem. En fanesak for Israel-venner, som plutselig fikk et parti i tillegg til KrF å velge blant. «Jeg vil flytte den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem så fort som mulig,» sa en klokkeklar Jensen i fjor.
Nå sier partiet at dette ikke må forstås bokstavelig. Bare som en intensjon.
Også i partiets største fanesak er utydeligheten plutselig det tydeligste. Avgiftspolitisk talsmann Gjermund Hagesæters 50 milliarder fra i vår, er blitt til 29 milliarder kroner hos Jensen. Og de er ikke et løfte, det er en pekepinn. Finanskrisen bestemmer.
Det Frp gjør er forståelig. Det er trolig også klokt. I tillegg til å være kynisk. Regjeringstaburetter kan være innen rekkevidde. Skal Frp ha sjanse til å komme seg inn, og bli værende i posisjon, må mange av partiets standpunkter modereres.
Det er lærdommen partiet kan trekke av å ha studert SV de siste fire årene. Da kravet til ansvarlighet slo inn i SV, ble det fulgt av smertefulle retretter. Frps vurdering er trolig at det er bedre å svelge noen kameler nå enn å risikere å måtte gjøre det i regjeringskontorene.
For valgløfter er som annen ferskvare. De lukter gjerne vondt etter en stund.