Det sa klima— og miljøminister Tine Sundtoft da hun fredag deltok i klimadebatt på Grønt senter i Kristiansand.

— Kommuniserer vi klimautfordringene på en måte som stimulerer til engasjement?, spurte hun, og ga egentlig svaret selv:

— Forskere og klimaforhandlere bruker et uforståelig stammespråk, og jeg har aldri før lært så mange forkortelser som jeg har blitt utsatt for det siste halve året. Forkortelser skaper bare avstand til folk. Vi må folkeliggjøre klimadebatten, og snakke mer om mulighetene og mindre om problemene, påpekte hun.

— Klima er ikke bare ubehagelige sannheter og dårlige muligheter. Det er også nye muligheter. Det er ren luft, lite støy og grønne arbeidsplasser i et samfunn der i fremdeles har høyt velferdsnivå, hevdet hun.

- Ingen liker moralske pekefingre, det ødelegger bare den gode stemningen. Derfor må vi snakke mer om mulighetene og mindre om problemene, sa klima- og miljøminister Tine Sundtoft. Foto: Reidar Kollstad

Hun pekte på ungdom i Oslo som lar være å ta sertifikat og endrer forbruksvaner, som eksempler på en generasjon som vil forstå samfunnet på en helt annen måte enn vi gjør i dag.

Aksjonerer mot

Men å dra oss oljemarinerte nordmenn opp fra våre dype sofaer for å stirre en fossilfri fremtid i hvitøyet, er ikke gjort i en håndvending. Selv klimabevegelsen påpeker at man har et betydelig kommunikasjonsproblem:

— Noe av det mest mislykkede for miljøbevegelsen i Norge er måten vi har kommunisert på, innrømmet Kåre Gunnar Fløystad, rådgiver i Zero, fra salen.

Han påpekte at mens tyske miljøaktivister demonstrerer for noe, aksjonerer nordmenn mot .

— Vi elsker å problematisere alle endringer som bringer oss bort fra status quo, sa han.

— Vi har miljøbevegelse, men mangler fotfolk, sa seniorrådgiver ved UiA, SV-politikeren Alf Holmelid. Han mente man burde lære av fagbevegelsens seire som bygger på oppslutning nedenfra.

— Miljøbevegelsen mangler det samme trøkket, sa han.

Miljø-Gerhardsen

Et av debattens hovedspørsmål var om det er klamt å snakke om klima på Sørlandet. Svaret som utkrystalliserte seg i panelet var at det er generelt vanskelig å holde klimafanen høyt fordi de færreste av oss vet hva vi egentlig skal gjøre.

— Å snakke om klima er ikke klamt. Det er komplisert og det er krevende, sa Tine Sundtoft

— Vi trenger en Miljø-Gerhardsen som kan vise oss hvordan vi kan bygge landet på nytt, sa administrerende direktør Lars Petter Maltby i Saint Gobain, med henvisning til statsminister Einar Gerhardsen som ledet Norge etter krigen.

Maltby er også styreleder i EYDE-nettverket som består av ti bedrifter i prosessindustrien, og de fikk skryt av Sundtoft.

— I 2013 gikk 40 prosent av bevilgningene i miljøteknologiordningene til bedrifter i Eyde-nettverket. Fremtidens vinnere er de som ser mulighetene i dag, sa hun.

Klimadebatt00004.jpg Foto: Reidar Kollstad

Omstillingsoptimist

Men også Maltby påpekte at klimaoptimismen han viser i arbeidet, har lett for å dabbe av privat:

— Jeg kan være veldig engasjert på jobb, men når jeg kommer hjem på fredag blir det gjerne litt stille oppi hodet, sa han, og mente grønne skatter kan være et effektivt instrument for å drive oss ut av apatien.

På Fædrelandsvennens spørsmål om Sundtoft kan bli den nye Miljø-Gerhardsen, svarer hun:

— Jeg vil være en omstillingsoptimist. En politiker som snakker om den nødvendige helheten. Men å kommunisere det ut krever mer enn to setninger i en verden som vil ha raske svar.

Oljetunge tanker

Spørsmålet ble stilt uten at det ble gitt noe klart svar: men daglig leder Anne Grete Ellingsen opplyste at stadig mer av deres teknologi kan brukes på klimavennlige områder:

— Spørsmålet er snarere om vi har kapasitet til å levere enn vilje til å levere, sa hun.

Hun understreket imidlertid at energispørsmålet må sees i globalt perspektiv med flere dimensjoner:

— Det er tre leverandører av gass til Europa: Norge, Russland og Algerie. Hvis Norge kutter gassen, blir Europa avhengig av Putin, og det er ikke bare et energispørsmål, men også et sikkerhetsspørsmål, sa hun.

I tillegg påpekte hun at dagens utfordring med vind- og vannkraftverk er at de krever enorme arealer, noe som truer både urbefolkning og natur.

Hun tvilte også på at det er mulig å oppnå et karbonnøytralt samfunn i 2050:

— Vi må også ha energi på de dager solen ikke skinner og vinden ikke blåser, og der er vi ikke i dag.