NATURFORVALTNING: Det er i år 10 år siden miljøvernminister Thorbjørn Berntsen åpnet for jakt på ærfuglen på Skagerrak-kysten. Med det ble en årelang tradisjon brutt, fordi denne fuglen alltid har stått menneskene nær og vært beskyttet og hegnet om i alle deler av landet.Tross en overvekt av høringsuttalelser for fortsatt fredning, ble det lov å skyte denne halvtamme og tillitsfulle fuglen fra 1997. Fra jegerhold ble det da som nå fremholdt at når en viltart «har et overskudd», skal det høstes. Siden ærfuglbestanden økte og var rimelig stor utover i 1990-årene, måtte den beskattes. Dette har vært et svært grunnleggende trekk i norsk naturforvaltning, høstingskulturen. Innen viktige næringer som landbruk og fiske og i friluftslivssammenheng er vi vant til å tenke at naturen er et ressursgrunnlag for høsting. Bestander høstes ofte så kynisk at bare direkte fare for kollaps i bestandene får myndighetene til å innføre strenge beskyttelsestiltak. Og da med fare for at bestandene vanskelig lar seg gjenoppbygge. Ved siden av klimautfordringene er bevaring av det biologiske mangfoldet vår store utfordring i dag. Skal det biologiske mangfoldet sikres, må vi ta et oppgjør med denne særnorske høstingskulturen. Naturen har egenverdi. De ulike artene, som eksempelvis ærfuglen, har en verdi i seg selv. Dette synet må på en helt annen måte bli førende i vår viltforvaltning. I begrepet biologisk mangfold ligger en forpliktelse til også å sikre en rik populasjon av de enkelte arter, fri fra etterstrebelse.Mange steder på Agderkysten har ærfuglen de aller siste årene forsvunnet fra den indre skjærgården både på sommerstid og om høsten. Der den for 10-15 år siden gledet oss med sitt vakre nærvær, er den i dag forsvunnet. Hva årsaken til dette kan være, skal jeg ikke ha noen klar formening om, men bare antyde at stor båttrafikk med støy og fart, predasjon fra svartbak og jakt på høsten kan være viktige årsaker. En av de uheldige sidene ærfugljakta mange steder har ført til, er at jakt nå ofte foregår tett opptil der folk bor eller tilbringer sin fritid. På den måten blir folk direkte vitne til at fugl skytes i ens nærområder. Det kan være individer folk har hatt et nært forhold til ved å følge dem til ulike årstider. Slike fornybare naturopplevelser i ens nærområder tror jeg betyr mye for mange mennesker. Når fuglene forsvinner, blir våre naturopplevelser vesentlig fattigere. «Maaken, ternen, ærfuglen, ænderne — det blir færre av dem, fugleskriket tyndes i skjærene og blir spedere aar for aar. Tore blir det var med sorg.» Gabriel Scott bekymret seg for sjøfuglbestandene allerede i 1933. Vi kan knapt forestille oss hvor sterke de var da sammenlignet med det vi har av sjøfugl i skjærgården nå. I høst har vi igjen blitt vitne til hvordan særlig alkefugler har dødd i tusentall på Skagerrak-kysten, særlig i Oslofjorden, på grunn av mangel på mat. Skagerrak og Nordsjøen er tømt for flere fiskearter, nøkkelarter i økosystemet som også er basisnæring for en rekke sjøfuglarter. Det er nok den største trusselen for sjøfuglene. Både Norge og EU må stoppe dette rovfisket.Situasjonen for sjøfuglene er dramatisk. Flere arter kan om få år forsvinne fra sjøområdene våre. Det er komplekse årsaksforhold til den triste utviklingen, men hovedproblemet synes å være matmangel. Derfor må vi også bry oss om de arter som ennå ikke er direkte truet og bytte ut høstingsprinsippet med føre var-prinsippet. Ærfuglen og flere ande sjøfuglarter må gis større beskyttelse, herunder forbud mot jakt. Peder Johan PedersenNaturvernforbundet i Vest-Agder