OSLO: I en sofa på Bristol Hotel i Oslo sitter Ernst Baasland og forteller lavmælt om hvor viktig det er å tilgi; for ham, for samfunnet, for alle mennesker som ønsker forsoning. Han snakker tidvis som den fagmannen han faktisk er. Som biskop i Stavanger har han hatt utallige samtaler om tilgivelse, og hvor sentral den er for å komme videre etter et svik. Innimellom er det vanskelig å vite om han er profesjonell eller personlig når han forteller. Jeg vet ikke engang om det er viktig. Under det han sier er det uansett noe som renner. Historien han bærer med seg ligger der bak øynene, under det vante smilet, mellom oss, som en bølgende masse.

– Er det mye sorg forbundet med tilgivelse?

Ernst Baasland har skrevet boken «Veien til forsoning».

Baasland ser vekk et øyeblikk.– Ja, ofte er det det. Sorg er en av de følelsene du møter i den prosessen som tilgivelse er.

– Hva gjør man med sorg som er knyttet til svik?

– Snakk om det, men ikke træ det ned over hodet på folk. Jeg tror man kommer lengst med dype samtaler med noen få personer enn med overfladisk prat med mange, sier Baasland.

Følelsene er imidlertid ikke utgangspunktet for tilgivelse, ifølge den tidligere biskopen.

Et valg

– Tilgivelse er en viljesak, det er det ingen tvil om. Det starter i hodet, ved at man tar avgjørelsen: Jeg vil tilgi. Men det er ikke lett. Både du og jeg har hemmelige rom i oss som vi ikke har oversikt over, og når vi opplever svik, så bærer det rett inn i kaoset.

Baasland selv ble sendt inn i kaoset av sin eldste sønn. Historien er velkjent: Bjarte Baasland gambler vekk 60 millioner kroner i perioden 2006-2008. Han ble nylig dømt til fire års fengsel. En del av pengene har han fått tak i via lån som Baasland og hans kone har skrevet under på, i den tro at de gikk til et IT-prosjekt. Både Baasland og hans kone blir slått konkurs og Baasland valgte å fratre som biskop i Stavanger.

– Hvor lang tid tok det før du bestemte deg for å tilgi?

– Ingen tid overhodet. Det har aldri vært et øyeblikk hvor jeg ikke ville tilgi min sønn. Men hver dag siden har vært problematisk

– Hvorfor er tilgivelse viktig?

– Fordi alternativet er smerte og stagnasjon. Fastlåsthet. Tilgivelse er ikke å bagatellisere eller fortrenge, men å transformere noe vondt til en positiv kraft. Jeg kunne valgt å la negative tanker spise meg opp, men jeg vil ikke det, sier Baasland. I stedet har han skrevet boken Veien til forsoning, som kommer til uken.

Kunst og tilgivelse

– Boken handler om livskunst. Derfor har jeg brukt så mange eksempler fra film, litteratur og kunst. Tilgivelse og livskunst hører sammen, men boken vil ikke gi en oppskrift på tilgivelsen. Den finnes ikke. Men jeg håper den vil inspirere andre til å begynne å gå og selv finne tilgivelsens vei, sier Baasland.

”Det vanskeligste er ofte å tilgi seg selv.

Ernst BaaslandDen veien mener han også at samfunnet bør gå. Samfunnet, som i dag i stor grad baserer seg på gjengjeldelse, straff og hevn i møte med dem som tråkker over.

– Kan vi vente at det som ikke fungerer i private relasjoner, altså gjengjeldelse straff og hevn, skal fungere i et samfunn?

Baasland smiler svakt og rister på hodet.

– Nei. Nei, vi kan ikke det. Men dette har preget oss i 4000 år – øye for øye – gjengjeldelse.

– Ville vi kommet bedre ut av det som samfunn hvis vi tilga i større grad?

– Ja, jeg tror definitivt det. Forsoning, også i et samfunn, er helt avgjørende, sier Baasland.

– Du omtaler din sønn som «syk», blant annet fordi han er spillavhengig. Bør vi behandle alle som begår kriminelle handlinger som mennesker som trenger hjelp snarere enn personer som bør straffes?

– Ja, vi bør det. Det er helt absurd å sperre folk inne uten å gi dem den hjelpen de trenger. De som har begått kriminelle handlinger, skal integreres i samfunnet igjen, og jeg tror straff alene har høyst begrenset betydning for noe som helst, sier Baasland, som har hatt «mye med fengsler å gjøre» i sin tid som biskop. Da møtte han fanger som gruet seg til å bli satt fri, fordi de skulle ut til nøyaktig det samme som gjorde at det gikk galt i utgangspunktet. De var uforandret. Det samme var miljøet som møtte dem utenfor murene.

Nytt samfunnssyn

– Jeg har diskutert tilgivelse med jurister, og de opplever at temaet er vanskelig. Det syns jeg er bra! Dette skal være et uromoment. Vi trenger å la rausheten slippe til, slik at samfunnet blir bedre for mange. Konkret bør opplæring og samfunnsnyttig arbeid være hovedsak, ikke straff, sier Baasland, som også vil ha temaet forsoning inn i politikken.

– Hva legger du i det?

– Vi trenger et paradigmeskifte. Vi må få tanker om tilgivelse og godhet inn som en kraft i samfunnet. Det kan gjøres på en naiv måte, eller det kan gjøres sofistikert. Jeg ønsker det siste. Vi bør bruke penger på å forske på tilgivelse og forsoning. Der tror jeg det er mye å vinne, både menneskelig og økonomisk. Bare tenk på hvor mye penger vi bruker på krig og systemer som representerer det motsatte, sier Baasland.

Han vil også ha begrepet «tilgivelse» ut av «kristenrommet».

– Behovet for tilgivelse og behovet for å tilgi, gjelder oss alle, kristen eller ei, sier Baasland og skifter stilling i sofaen.

Det blir stille ved bordet.

– Hvordan har du det egentlig nå?

Baasland snur seg halvt bort og blir sittende og se fremfor seg. Han smiler og sukker om hverandre.

– Jeg har det bra, sier han nølende og kikker tilbake på meg.

”Behovet for tilgivelse og behovet for å tilgi, gjelder oss alle, kristen eller ei.

Ernst Baasland– Jeg nøler fordi dette berører flere enn meg. Det er det som plager meg mest. Jeg skriver i boken mye om det afrikanske ordet ubuntu, som går ut på at «jeg har det ikke bra før de rundt meg har det bra».

Han lener seg fremover igjen. Han sier det er upraktisk å være blakk. Hvordan familien har det, vil han ikke gå inn på.

– Har du vært sint?

– Nei. Nei, jeg har ikke det.

– Er det tillatt å være sint når man blir sviktet?

– Sinne er en naturlig reaksjon som vi ikke skal undertrykke. Men sinne skaper alltid nye problemer for en selv og andre.

– Er det viktig å tilgi seg selv, for eksempel for at man ikke klarte å forhindre at noe skjedde?

– Det vanskeligste er ofte å tilgi seg selv. Men jeg har liten tro på negative indre dialoger. Man bør være like raus med seg selv som man er med andre.

– Tror du det kommer en dag når tilgivelsen er fullført, at historien slipper taket?

– Ja, det tror jeg. Men tilgivelse er en prosess. Du vet, det er ikke sant det Prøysen sa, at vi starter med blanke ark. Vi gjør ikke det, vi bærer livet med oss hver eneste dag. Men nye fargestifter får vi nok, sier han.