KRISTIANSAND/SANDNES: – Det kan høres brutalt ut, sier Helene Cathrine Hansen Gundersen om det som skjedde for 14 år siden. I dag er hun 24. – Men jeg hadde ingen følelser i forhold til det som hendte. Jeg var bare til stede og godtok det vi ble utsatt for, fortsetter hun.
Lillesøsteren Amalie, som er 18, husker at hun ble hentet i barnehagen, men hun var så liten at hun tror ikke hun helt skjønte hva som foregikk.
– Jeg fikk ikke noe forvarsel. Det virker selvsagt brutalt, men i ettertid har jeg innsett at det var nødvendig, sier Amalie Sofie Gundersen.
Før de to jentene ble tatt fra foreldrene, hadde familien bodd på minst 20 forskjellige steder, både her i landet og i Danmark.
Ettervirkninger
Helene Cathrine Hansen Gundersen innrømmer åpent at selv om hun forholdt seg nøkternt til at hun ikke lenger kunne bo sammen med foreldrene, har opplevelsene i barneårene satt sine spor.– I ettertid har det preget meg sterkt. Jeg har hatt psykiske problemer og slitt med spiseforstyrrelser og selvmordstanker. Men dette har jeg fått all mulig hjelp til å håndtere, og jeg er over problemene nå, forteller 24-åringen.
Hun jobber i Sandnes. I tillegg studerer hun nordisk. Målet er å bli lærer.
– Jeg har kjent på at jeg fort blir rastløs. Det har nok med bakgrunnen min å gjøre. Nå er jeg forlovet, og vi har skaffet oss leilighet. Mannen min er stabil og trygg, og det gjør meg godt. Kanskje blir vi foreldre en dag. Jeg er klar for foreldrerollen. Det kan bare bli bra, for jeg vet definitivt at jeg ikke skal gjøre som mor, sier Helene Cathrine Hansen Gundersen.
Et godt liv
Søsteren Amalie opplever også at livet i øyeblikket smiler til henne. Hun går siste året på musikklinjen på Vågsbygd videregående skole. Gitar og sang er favoritten.
– Jeg var spent da jeg flyttet fra Flekkefjord for å gå på skole i Kristiansand. Det har gått over all forventning. Jeg trives godt på skolen. Her finner jeg inspirasjon og mye interessant nytt å lære. Dessuten er miljøet veldig bra. Folk er åpne og inkluderende.
Selvsagt at hun ble fostermor
Hva hun gjør etter videregående, vet hun ikke ennå. Kanskje blir det et år i jobb for å tenke gjennom hva hun vil satse på. Der storesøsteren er klar på å stifte familie, er Amalie svært usikker.– Det er litt skummelt å tenke på ansvaret med å sette barn til verden. Jeg vet at alle ikke klarer å bære dette ansvaret. Men med den erfaringen jeg har, vet jeg også at jeg aldri kommer til å gå den veien mine foreldre gjorde om jeg skulle få barn, sier Amalie Sofie Gundersen.
Roser fosterfamiliene
De to søstrene er samstemt om at fosterfamiliene de havnet i, ble redningen for dem.
– Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag om det ikke var for dem. Da jeg kom inn i familien, hadde de to barn. Jeg var den yngste, men bare ett år etter at jeg flyttet inn, kom et nytt fosterbarn. Det var en baby. Så vi er en stor søskenflokk, og jeg har god kontakt med dem alle, sier Amalie Sofie Gundersen.
– Jeg har hatt to fosterfamilier. I den første var fostermoren fra Island, og da familien etter to år bestemte seg for å flytte tilbake til hjemlandet hennes, fikk jeg nytt fosterhjem, denne gang i Flekkefjord. Jeg har hatt det fantastisk der. Da jeg kom dit, ble jeg storesøster. De hadde to barn som var yngre enn meg, forteller Helene Cathrine Hansen Gundersen.
Ulikt syn på foreldrene
De to søstrene er enige om hva fosterhjemmene har betydd for dem, men når det kommer til de biologiske foreldrenes rolle, skiller de lag.
– Når jeg tenker på mamma og pappa, tenker jeg på fosterforeldrene. Det er der jeg føler meg hjemme. Mine biologiske foreldre har jeg bare sporadisk kontakt med, sier den yngste av søstrene, som lar det tydelig skinne gjennom at dette er et tema hun helst ikke vil snakke mye om.
– Jeg bebreider ikke mine biologiske foreldre. Vi manglet aldri kjærlighet da vi var sammen med dem. Amalie var så liten at hun husker ikke alt dette like godt. For meg er de biologiske foreldrene min mamma og pappa. Der har jeg aldri vært i tvil. Jeg har veldig god kontakt med pappa, ikke så bra med mamma, og jeg er glad for at han har det godt. Fosterfamilien ser jeg på som kjempegode og uunnværlige voksne, sier Helene Cathrine Hansen Gundersen.
- For dårlig tilbud til biologiske foreldre