Han trodde han skulle i familieselskap til Gerd Denstad og fant det ikke påfallende at Barbro hengte på ham mørk dress. Enkefru Denstad er et begrep i Lillesand, blant mye annet kjent for solid selskapelighet.Da de passerte rådhuset, ble han sjanghaiet av ordfører Arne Thomassen: «Du må være med opp, det er et viktig møte».Sundtoft protesterte. Han hadde allerede svelget unna aperitiff'en og var klar for gaffelens gleder. Men han ga seg, fortsatt uten å ane ugler i mosen.
— Da DØREN ble åpnet og jeg så femti mennesker med fylkesmannen i spissen, var det som et bombenedslag. I sånne situasjoner er det godt å ha godt hjerte, ler Sundtoft.De tunge øyelokkene forvandles til smale streker. Han satte pris på gullet, selvfølgelig. For sitt langvarige samfunnsengasjement lokalt, nasjonalt og internasjonalt.- Ekstra hyggelig er det at initiativet ikke kom fra partifeller - verken forhenværende eller nåværende - men fra politiske motstandere. Det sier meg noe om respekt på tvers av partigrenser, noe om romslighet og takhøyde.
På HJEMMEBANE har han liten grunn til å skryte av takhøyden. Han og Barbro bor på loftet, med skrå vegger og takluker. Sønn, datter, svigersønn og barnebarn har okkupert etasjene under.Huset har vært i Rønnevig-slekta siden de etablerte bakeri der i 1881. Senere ble det etablert både drops- og brusfabrikk i kjelleren.- Vi kjøpte huset i 1973, for å beholde det i familien. Vi hadde ingen planer om å flytte fra Møglestu for å bo her, men etter hvert ble det sånn. I femten år har vi drevet rehabilitering, restaurering og oppussing. Jeg synes det er fint å tenke på at barnebarna nedenunder er sjette generasjon Rønnevig'er i rett linje i dette huset, sier Sundtoft.
Men han bor mye på Justøya også, med stor tomt og tean i tanga - takket være forutseende svigerforeldre som slo til før hundremetersbeltet var oppfunnet. Og så er han på Hovden, hytte der også.- Hvis Kristian hadde brukt sin økonomiske sans på hjemmebane, hadde han vært en rik mann. Nå er han bare holden, sier en bekjent.- Det holder å være holden, repliserer Sundtoft.Han er kjapp i replikken. Noen vil si brei i kjeften. Det har tidvis straffet seg.Som da han slengte med leppa i en bopliktdiskusjon og mente Ågerøya ikke var noe problem midtvinters.- Så måtte jeg flytte ut da, og ta en overvintring. Den 2. januar -97 var det, men jeg kommer nok til å bli mobbet livet ut.Det var verre enn han hadde trodd. Med issørpe og havtåke. En båt full av snø og en påhengs som ikke ville starte.- Jeg bodde alene og fikk ubehagelig nærkontakt med meg selv, sier han.Og tilstår at han jukset litt. I den perioden ble det svært mange sene møter i Oslo, og dermed overnatting.
Han er full av historier, Sundtoft. Snakker mye. Gjerne om egen person, og det er jo meningen nå. Men jeg fornemmer at selvironien ligger på lur i buskene. Han er plasskrevende og selvbevisst, bevares - men kan neppe karakteriseres som pompøs. Til å være snart 68 år, er det mye gutt i Kristian Sundtoft.Kanskje han prøver å ta igjen en tapt barndom.Han er prestesønn, født og oppvokst i de dype skoger. I Åmli, indre Agder. Han slapp unna prestependlingen. Men ikke krigen. Kristian var liten og redd - det sitter fortsatt i.
TYSKERNE hadde en permanent vaktstyrke stasjonert på prestegården.- Eksemplariske soldater.Men lille Kristian var redd de skulle ta far som hadde lagt ned sitt embete i protest, og holdt armlengdes avstand.- De beklaget seg til mor og far over at de ikke fikk kontakt med meg. Førsteklasses mennesker, sier Sundtoft.Naboen, nazi-lensmannen, var ikke av samme kaliber.- En SØNDAG menigheten kom, stengte lensmannen kirka. Far sto på trappa og var redd for tumulter. Han foreslo å synge en salme før menigheten gikk hjem igjen.Det var neppe tilfeldig at sogneprest Sundtoft valgte «Vår Gud han er så fast en borg». Heller ikke at menigheten hevet volumet flere hakk i tredje verset:«Om verden full av djevler varSom vilde oss oppsluke,Vi frykter ei, vi med oss harDen som Guds sverd kan bruke».Familien var isolert i Åmli. Kristian hadde alle fire besteforeldrene i Farsund og fikk ikke møte dem før i 1945. Som 8-åring oppdaget han plutselig at slekt og familie var mer enn ord, at det fantes en verden hinsides Åmlis dype skoger.
— Jeg var ALDRI sulten, men husker at maten var vond. Jeg erindrer få gleder fra krigsårene. Fortsatt har jeg problemer med flydur nattestid. Jeg var redd da flyene brummet over prestegården for å slippe forsyninger til hjemmestyrkene i indre Agder. Jeg husker ingenting fra det første skoleåret som startet høsten 44, ikke annet enn at vi fikk fri resten av året da freden kom.Han mistet to onkler under krigen. Mors bror, Kvale Mikalsen, meldte seg frivillig i de amerikanske styrkene og ble drept i en eksplosjon under øvelse. Fars bror, Gerner Sunde, krysset Atlanteren 96 ganger under krigen og slapp fra det med livet - mot skyhøye odds.
— Det LÆRTE meg noe om de små marginene i livet, sier Sundtoft.Lillebroren hans døde som 19-åring, det var et hardt slag.- Men rent personlig og i den aller nærmeste krets har jeg alltid hatt marginene på min side. Alltid.Hvilket slett ikke betyr at alt har gått slik han om omgivelsene trodde. Kristian Sundtoft - den urbane og kontinentale økonom - var eslet til å bli bonde, nemlig.Men presten frasa seg odelen og dermed gikk odelsgutten Kristian med i dragsuget.
— FARFAR drev slektsgården Sunde i Farsund. Han sa fra seg alderstrygden og holdt det gående til han passerte 80. Jeg hjalp til om somrene, med maskiner og greier, et under at det gikk godt. Men det er uker jeg fortsatt ser tilbake på med stor, stor glede.- Det høres ut som du beklager at odelen glapp?- Jeg fikk aldri noen forklaring fra far, men har sterk følelsesmessig tilknytning til Sunde. Jeg er glad i jorda.Sundtoft har ett bein i Åmlis dype skoger, det andre i Farsunds karrige jord. Hadde han vært firbeint, kunne vi plassert de to siste i Amerika og Afrika. Slekta rommer seilskuteskippere og utvandrere, hans mor så dagens lys i Durban i Sør-Afrika.Alt som gutt hjemme på prestegården fikk han sin egen parsell.
Da han etablerte seg i Lillesand sørget han for tre mål tomt rundt huset. Nå er det bare asfalt utenfor.Han kompenserer på hytta. Bærer sekker med jord ned i båten, på ryggen opp til hytta. Fyller i sprekker og skorter. Plusser på med tang fra stranda - økologisk landbruk. Fryder seg over at det spirer og gror.- Jeg har 60-70 kvadratmeter hage nå. Frukttrær, alle slags bær, mais i drivhuset og portulakk til fiskesuppa. Jeg hogger ved og driver skogskjøtsel på Sangereid, på Herefoss og på hytta. Det handler om mer enn ved, om å følge med på nyplantinger, gi livsgrunnlag for nytt liv ved å rydde kratt.Han er i støtet nå. Øynene er levende og ivrige.- Det er et privilegium å kunne leve for det som forfedrene måtte leve av. Men hadde jeg blitt bonde ville driften gitt dårlige økonomiske resultater. Og jeg ville blitt en elendig Sp-politiker.- Du liker ikke Sp?- Det er et innmari parti. Men bygdene trenger et innmari parti, de hadde klart seg dårligere uten Sp. Men rikspolitikerne deres kan jeg absolutt styre meg for.Han karakteriseres som et politisk dyr, Sundtoft. En tungvekter, kanskje den største i Aust-Agder i moderne tid. Kunnskapsrik, solid, samarbeidsorientert. Han tenker og snakker politikk døgnet rundt, sier omgivelsene - det er et under at vi har skåret klar så lenge.- Du har vært med på det meste, men Stortingspolitiker ble du aldri. Er det sårt?- Nei, det er i stor grad selvforskyldt. Da det passet for partiet, trakk jeg meg. I 1969 sto jeg på 2. plass foran Astrid Gjertsen, og var klar for Stortinget. USA-sjefen i Norton dukket opp, han hadde hørt om ambisjonene og sa jeg ville få tilbud om å bli økonomidirektør. Det ville bety fast, trygg base i Lillesand. Jeg trakk meg samme dag og Astrid Gjertsen ble valgt.
SENERE, da det kunne passet Sundtoft å vandre opp Løvebakken, passet det ikke partiet. Gjertsen ble og ble og ble.Men han har vært mange ganger på Stortinget, i egenskap av vararepresentant gjennom 28 år. Han debuterte som 30-åring i finanskomiteen og minnes med glede storheter som Røiseland og Lyng.Han har hatt de fleste lokale posisjoner for Høyre og ikke sjelden vært på kollisjonskurs med sine egne. At han eksponerte seg som tilhenger av fylkessammenslåing falt mange høyrefolk i Arendal tungt for brystet.- Men jeg får jo snart rett. Dessverre minst ti år for sent. Det samme kan sies om vårt forhold til EU, hvis største bragd er at det har skapt fred i Europa. Noen sier byråkratiet er dyrt. Jeg sier det er en billig pris for å slippe menneskelige lidelser og materielle ødeleggelser.Under nominasjonen til fylkestinget i -98 kolliderte han med partiet i sykehus-sammenheng. Det kunne Sundtoft leve med, men ikke alle andre.
— Da FØRSTEMANN på lista sa at hans plass var betinget at jeg ikke ble med, da tok jeg jakka og gikk.Han nøyde seg ikke med å gå ut av Refsnes Turisthotell. Han forlot partiet. Og ble venstremann.- Begrunnelsen var tosidig. Jeg ville unngå beskyldninger om maktpolitiske overlegninger. Det kan ingen si om den som velger Venstre i våre dager. Dessuten er Venstre et sosialliberalt parti. Det passer meg godt, nå kan jeg endelig være lyseblå på heltid, flirer Sundtoft.- Venner sier du like godt kunne havnet i Ap?- Det hadde ikke budt på de store anfektelser. Men jeg liker dårlig Aps bindinger til organisasjoner og særinteresser.
Sundtoft SIER han nesten alltid har hatt medvind på livets seilas. Og de politiske nederlagene har ofte banet veien for nye muligheter han ikke så. Med årene er han blitt litt rundere i kantene. Er ikke lenger like sikker på at han har hundre prosent rett og motparten hundre prosent feil.- Hestehandleren er politikkens bærebjelke. Det er bedre å få gjennomslag for åtti prosent enn å miste hundre. Det krever partnerskap og allianser, jeg har alltid samarbeidet godt - med de mest utenkelige partier.SAMARBEIDET med kona er tilsynelatende godt, det også. For noen år siden kom hun forbi da han ble intervjuet av Fædrelandsvennen. «Han kan være en drittsekk, men er god på bunnen», sa Barbro i fleip. Det kom på trykk og rystet småbyen.- Det var like før jul. Jeg husker vi gikk hånd i hånd til julegudstjenesten det året, hele familien, for å dokumentere idyllen for omgivelsene.
— Du skal ikke ha vært noe utpreget familiemenneske?- Nei, jeg prøver å ta det igjen med barnebarna. Jeg er nok ikke førstevalget, men jobber med saken. Barbro har tatt tyngst bør med hus og familie, jeg har vært mye borte og på farten. Dessuten er hun en god rådgiver med sunne motforestillinger, det er farlig å bli tiljublet i heimen.Sier Sundtoft og påstår han tenderer i retning av det innadvendte.Det syns ikke utenpå.- Jeg passer ypperlig alene på lange flyreiser, med en gin-tonic i ene neven - og i salige, gamle dager med en røyk i den andre - med en stabel aviser i fanget og utsikt til kyster og hav eller skyer. Da tenker jeg på forfedrene og går løs på de store spørsmål. Jeg kan sitte i timevis, akkurat som på hytta når jeg studerer ternas fangst på bukta.
— Eller på kafé i Lillesand, der du nesten daglig doserer for tilhørere og uskyldige?- Ja, hver dag er en gave og Lillesand det ideelle sted å bo. Midt i regionen, nesten verdens navle. Jeg liker å treffe folk, prate, diskutere. Jeg betraktes fortsatt som innflytter, derfor hører jeg gjerne på gamle folk - de har mye å lære meg.- PÅSTÅR du at du er en god lytter?- Nei, det ville vel være i overkant, sier Sundtoft.Men han tror han er en brukbar hører.Når han altså ikke snakker.