eldreomsorg | Tirsdag 8. juni klokken 09.15 mistet jeg arbeidsgleden. Jeg har arbeidet som sykepleier i eldreomsorgen i Kristiansand kommune i bortimot 20 år. Det har vært år med mye slit, men også med store gleder. Det har vært mange utfordringer og et spennende yrke. Jeg har hatt stor grad av arbeidsglede. Med jevne mellomrom har sparekniven dukket opp. Det er blitt en evig runddans: «Tar du den, så tar du den.» De gamle har merket det i mer eller mindre grad (brukerundersøkelser viser stor grad av tilfredshet hos pasientene), for både jeg og andre ansatte har stått på og strukket oss lenger og lenger for at det ikke skal gå ut over de gamle. Kan det tenkes at sykefraværet gir noen signaler om dette?Hvor mange ganger har det ikke vært oppslag i pressen om at nå må det bevilges mer penger til eldreomsorgen? Kristiansand er blant de kommuner i landet som har det laveste nivået for bemanning per pasient. Politikerne er tilsynelatende enige i at dette ikke er bra, men av en eller annen grunn ser de ut til å være handlingslammet, for ingenting skjer. Inntil våren 2004. Etter nye oppslag i avisen om underskudd. Jeg hadde fremdeles stor arbeidsglede, og den ble ikke mindre da det ble lovet at det i budsjettreguleringen denne våren skulle sees på om det kunne finnes noen midler til å styrke eldreomsorgen. Og tenk, ordføreren sier i avisen at det må bevilges titalls millioner til eldreomsorgen. «Endelig noen som tør», tenkte jeg, og arbeidsgleden steg enda et hakk. Nå så jeg lys i tunnelen, og tenkte på hvor fint dette skal bli for både de syke gamle, og oss som er ansatt. Men så kom 8. juni. Jeg henter avisen i postkassen og på første siden lyser det mot meg: «Omsorgssektoren må justere kvaliteten». Inne i avisen står det: «Nye kraftige kutt i eldreomsorgen». Arbeidsgleden min forsvant. Andre jeg har møtt opplevde det samme. Hva skal til for å hindre sykemeldinger? Jo, etter hva jeg har lært så er trivsel og arbeidsglede en viktig faktor. Tiden vil vise.Jeg har stått på og vært fleksibel og strukket meg for å få hjulene til å gå rundt. Nå er det slutt. Jeg tar oppfordringen til rådmannen: «Det blir avviksmeldinger i stedet for budsjettoverskridelser.» Hvem nå enn det vil være godt for, andre enn rådmannen. Eller skal jeg fremdeles våge å håpe på at det finnes mange nok politikere som tør å ta et skikkelig grep og omprioritere penger til omsorgssektoren? Jeg avventer bystyrets behandling onsdag, og håper at arbeidsgleden vil dukke opp igjen da. Kanskje den ikke er drept, men bare slått bevisstløs.Arny DanielsenKristiansand