Prøveforestillingen på Eit sørlandsk panorama med tekst av Paal-Helge Haugen og i Bentein Baardsons regi gikk for fullt hus i Agder Teater i går kveld. Det vi opplevde lover godt både for de prominente gjester som er invitert til kveldens forestilling og for dem som er så heldige å ha sikret seg billett til generalprøven i ettermiddag. Og så naturligvis for alle oss andre som kan være med på TV hjemme i våre stuer. Forestillingen er stilig, verdig, morsom, underholdende, og markerer jubileet så det neppe kunne vært gjort bedre. Den har historisk sus, den er på mange måter en Husker-du-aften i god forstand, og den setter fokus på Sørlandet i dag. Sterkest er den bærende tekst, fremført av Sverre Anker Ousdal i rollen som en velorientert guide i landsdelens historie, topografi og demografi, han er via Paal-Helge Haugens enestående tekst en både beleven, reflektert og underfundig veiviser i nettopp det landskap så fullt av merkverdige små detaljer at vi har vanskeligheter med å overskue det hele. Det samme er gjenskapt i forestillingens fantastiske scenografi (Ingeborg Kvamme). Du kan fortape deg i en masse små forunderlige detaljer, som sjømannens trekkspill, en sunken skipsklokke hentet opp fra havbunnen, konkylier og skjell, ei skreppe fra de indre bygder, dukker i fullt Setesdals-skrud, forvridde fururøtter, landsdelens dyr og fugler, en uoverskuelig blomsterflora — det hele så vakkert ordnet at selve scenebildet har fått en strålende avglans av landsdelen. Så de flotte kunstnere i tur og orden. Anne Marie Almedal med en religiøs folketone. Kirsten Bråten Berg med sine stev, Hallvard T. Bjørgum med drivende hardingfelespel og forestillingens eneste innvandrer, svenske Daniel Sandén Warg på munnharpe i en Setesdals-sekvens som nettopp viser de anarkistiske krefter i denne musikken, slik teksten antyder. Hilde Haraldsen Sveen, Siri Torjesen, Anne Ma Usterud, Eivind og Ivar Bøksle, Jens Olai Justvik, de har hver for seg sine flotte innslag, og forener røster i et potpurri over de mest kjente og kjære sørlandsvisene, alt praktfullt arrangert av kveldens dirigent, Håkon Berge. Sørlandsvisene bare måtte være med. Det var vel ikke til å unngå. Men hvorfor skulle en vel unngå det, på en sådan kveld? Og når Siri Torjesen og Hilde Haraldsen Sveen gjør «Katten går langs bryggane» til en katteduett à la Rossini, ja da skjønner man at dette er moro!Elias Akselsen med sin tatervise representerer fantene langs Sørlandskysten, og Hilde Hefte fikk runde av det hele med «O Sørland, du min moderjord». Til slutt forener alle krefter i «Kristiansandsvisen», selvsagt av Vilhelm Krag. Hadde vi vært fra Bergen ville vi nok forlangt å få det hele om igjen! Men som de beskjedne vi er, er vi mer enn fornøyd. Skulle noe kritiseres, måtte det være at dette er en forestilling for et modent publikum. Programmet er ikke tilpasset fjortiser. Ingen av artistene representerer det helt unge Sørlandet, og ingen, bortsett fra svensken, representerer de nye sørlendingene. Men alt er til stede i teksten; tenåringene som samles på Hornnes bensinstasjon om lørdagskvelden, og de som er født i Islamabad. Festforestillingen er en manifestasjon av Sørlandets kultur. Og den viser en kultur som er fullt på høyde, som ikke har noe å skamme seg over, som har krefter så sterke at de kan skape det helt store om vi tør å slippe dem til.