SØGNE: Det blir ei annerledes jul i Buheiveien 2 i Søgne i år. For bestefar Magne Steinar Sørensen (64), for hans datter Beate Nesse (34) og barna hennes Herman (6 ½) og Marie 3 (1/2). — Det blir ikke så nøye med presangene i kveld, for oss som har fått livet i gave, sier Beate.De er mørbanket både i kropp og sjel. Herman har plaster på halsen, Marie noen sting i tunga. Men de har livene sine i behold.- Og så har vi hverandre. En god og tett familie, og jeg ei kone som har holdt ut i nesten førti år, sier bestefar og kaster et varmt blikk på bestemor Ilse.Han kan ikke la være å tenke på mannen i den andre bilen. Han som døde på stedet.- Jeg vet ingenting annet om ham enn at han var en eldre mann. Men hvis han var bestefar, han også, så kan jeg altså ikke la være å tenke på at det finnes noen barnebarn et sted som ikke har bestefar i kveld, sånn som Herman og Marie, legger han stille til. Hentet på Kjevik

Sørensen har sitt daglige virke i Kristiansand Fengsel, der han jobber i verkstedet sammen med de innsatte. Onsdag tok han heisen ned fra Tinghusets toppetasje i 12-tida. Han har tre voksne døtre som alle har stiftet familie. To bor i nærheten. Han kjørte til Kjevik for å hente den tredje, Beate, og de to barnebarna som han og bestemor av geografiske årsaker ser minst til. Svigersønn Lars Petter skulle komme dagen etterpå.I god tid hadde Sørensen vært inne i garasjen hjemme i Søgne. Han hentet fram barnesetet til Marie og monterte det i baksetet. Ved siden av la han på plass puta til Herman. En fast rutine hver gang de to er på besøk. I ankomsthallen var stemningen hjertelig. Han klemte Beate og fikk begge barnebarna i fanget. Gledet seg

— Ungene var i fyr og flamme. Vi snakket om juletreet som skulle pyntes når vi kom hjem. Julegavene ble lastet inn i bilen, de var sprekkferdige etter å fortelle hva de hadde kjøpt og laget til bestemor og bestefar, forteller han.I bilen gikk praten livlig om alt de skulle gjøre i vinterferien. Da de passerte Ve-sletta hadde bestefar allerede lovet at han og Hermann skulle spille fotball. I det andre dalsøkket etter Ve-sletta kom to biler imot. Så kom smellet

— Alt så normalt ut, men plutselig skar den første over i vårt felt. Jeg så den kom, jeg tror den økte farten, og jeg mener jeg rakk å tute i hornet. Jeg tror ikke jeg rakk å bremse. På min høyre side var det autovern og umulig å kjøre ut. Å kjøre over i motgående felt var umulig, det lå en bil der. Både jeg og Beate skreik. Så kom smellet, forteller Sørensen.Sekunder etterpå skreik de alle fire, i sjokk og smerter.- Det var den beste julemusikken jeg kunne ønsket meg. Det var tegn på liv. Og det er det viktigste. Jeg sendte en stille takk for at vi hadde hatt englevakt, sier bestefar.Beate fikk sparket opp sin dør og fikk med seg Marie ut. Hun blødde sterkt fra kutt i ansiktet og ei kløyvd tunge. Bestefar og Herman fikk ikke opp dørene sine. Men folk kom raskt til og fikk dem ut. Sørensen så at folk ringte etter hjelp i mobilene sine.- Alt da skjønte jeg det var gått bra med oss. Og jeg hadde en vond følelse for mannen i den andre bilen. Folk var flinke, jeg så de prøvde med hjertekompresjon før ambulansene kom. Takk

Sørensen vil gjerne takke alle som hjalp til i kaoset, spesielt en godt voksen dame. Beate og de to barna satt på en gressvoll og ventet på ambulansene.- Da kom hun, snakket hun så fint og rolig med dem, tok av seg sin egen jakke og bredte den over dem. Tusen takk, sier Sørensen stille.Beate og Marie ble kjørt i en ambulanse, Herman og bestefar i en annen. En redningsmann pratet hele tiden med Herman, som gråt og nok hadde fått litt sjokk.- Mannen forklarte Herman hva som hadde skjedd, hva vi skulle gjøre på sykehuset. «Jeg skal være med deg hele tiden, Herman, for bestefar må nok på et annet rom». Det var en fin opplevelse av omsorg, sier bestefar, som slet med store smerter etter bilbeltet. Mer enn heldige

Ikke lenge etterpå skjedde det enda en dødsulykke med flere skadede. Forholdene på akuttmottaket var ganske hektiske. Timene gikk og de så lite til hverandre, de fire. Men bestemor og øvrig familie dukket opp, og den kjekke mannen fra ambulansen gikk i skytteltrafikk.- Han informerte oss om hvordan det gikk med de andre, og vi fikk bekreftet at vi hadde vært mer enn heldige, sier bestefar.En svigersønn hentet julepresangene i den maltrakterte bilen. Hadde han ikke visst bedre, ville han forsverget at noen kunne ha kommet levende ut av det forvridde vraket.Beate ringte fra sykehuset til mannen Lars Petter i Bergen. Han kastet seg på første fly og kom direkte til sykehuset ved 18-tiden. Et par timer senere kunne Beate, Herman og bestefar reise hjem til Søgne. Pappa ble igjen hos Marie som skulle bli natten over til observasjon.Gårsdagen tilbrakte alle fire på sykehuset, men om ettermiddagen ble Marie skrevet ut. I leiebil kjørte de den siste biten til bestemor og bestefar i Eikeheia i Søgne.Herman har sykehusplaster på halsen og bestemors plaster på såret - ei diger Lego-eske - i nevene. Marie har skrubbsår, sting - og kosehund i armene.Mamma Beate har tårer i øynene.- Jeg var så livredd på veien hjem nå. Jeg følte at alle bilene kom over i vår kjørebane. Må nok få satt meg bak rattet igjen så fort som mulig, sa hun. Hvis bare{hellip}

Bestefar hadde ei vond natt. Ulykken kvernet i hodet, han så kollisjonen om igjen og om igjen.- Kunne jeg gjort noe annerledes? Skulle jeg prøvd å legge over til venstre? Hvordan hadde livene våre vært, om flyet hadde landet presis, og ikke ti minutter før skjema? Jeg finner ingen svar. Men vi har fått en påminnelse om hvor skjørt livet er, og om hvor viktig det er å ta bedre vare på hverandre enn vi gjør, sier Magne Steinar Sørensen.Når de fire store og to små i Buheiveien 2 i kveld åpner pakkene, blir det annerledes enn alle foregående julekvelder.For i år fikk fire av dem de største gavene på forskudd: Sine egne og hverandres liv.