— Plutselig er jeg blitt helt, er det ikke fantastisk! sier Wangari Maathai og ønsker velkommen i baksetet.«Vi soler oss alle i glansen av professor Maathais prestasjon. Men vi bør samtidig be henne om tilgivelse for vår manglende støtte gjennom de 40 år hun har vært utsatt for plaging, forfølgelse, latterliggjøring og trakasserier», skriver en leser i Nairobi-avisen The Nation.- Ja, jeg har lest innlegget. Det gir en god følelse for et menneske som har jobbet mest i motvind, sier hun. Motvind er mer enn et understatement. Hun har blitt skamslått og fengslet. Smakt batonger og tåregass. Blitt neglisjert og ydmyket. - Fredsprisen betyr mye, men mest av alt anerkjennelse av og respekt for det jeg har trodd på og arbeidet for i hele mitt voksne liv. Og som mange andre bare har hatt forakt - eller likegyldighet - til overs for.Hun sitter i en diger Landcruiser, bak sotete vindusglass. Foran sitter sjåføren og livvakten hennes. Hun er flott og frodig. Hodetørkle med diger sløyfe og kjole i gult og sort. På fanget holder hun håndveska fast.- Folk kan jo tro jeg har Fredspris-pengene der, sier hun og blotter et digert perleradglis. Fredsprisen har gjort kenyanerne stolte. Prispengene gjør dem svimle. Ti millioner svenske kroner er et svimlende beløp i Kenya.I alle fall har hun to mobiltelefoner i veska. De kimer i ett sett. Men Maathai smiler og svarer. Snakker masse på swahili, og vi skjønner ikke hva det handler om.Det er sein ettermiddag, vi er på vei til kontoret hennes. Men sjåføren blir bedt om å vente. Utenfor bilen har det samlet seg en liten menneskemengde. Vi kan se dem, de ser bare sine egne speilbilder i de mørke rutene. Men Maathai ruller ned vinduet og praten går livlig.Så kjører vi. Bilen til Kenyas visemiljøvernminister ruller ut i Nairobis rushtrafikk på en bølge av stinkende, svart busseksos. Forurensningen er et av hovedstadens mange, alvorlige problemer.- Hva snakket du med disse menneskene om?- Om livene deres, det er jo det det handler om. Da jeg ble minister, lovet jeg meg selv å ikke bli som mange andre ministere. De glemmer grasrota og starter en livsstil som er ødeleggende for miljøet og for mellommenneskelige forhold. Det er disse menneskene som har valgt meg.- Hva var det de ville?- En ville ha min påtegning og anbefaling av jobbsøknaden hans. Den andre gav meg et brev. Jeg lovet å lese det, men måtte si nei til en avtale. Hun må si nei til de fleste, oss inkludert. Like før vår avreise til Afrika, ble utnevnelsen kunngjort. Et kort møte med henne stod høyt på ønskelista.Vel fremme i Nairobi ringte vi Green Belt Movement, hennes organisasjon for planting av trær. Det startet med sju trær i en park i Nairobi i 1977. Hun ville markere Verdens miljødag og dessuten ære sju kenyanere som nettopp var blitt drept. To av trærne står der fortsatt, som i trass mot storbyens forurensning og Maathais meningsmotstandere.I dag er det plantet 30 millioner trær i tjue land i Afrika. Ambisjonen er 80 millioner, og med fredsprismillionene er målet nærmere enn det var.Green Belt Movement kunne ikke hjelpe med noen avtale. Ikke Miljøverndepartementet heller, avtaleboka var full.Ling Merete Kituyi lover å prøve. Den norske lege-engelen som har brukt halve livet til kamp mot overgrep og for menneskerettigheter i Kenya. Mannen hennes er minister og kollega av Maathai. Dagen etter bryter mobilnettet i Nairobi sammen, vi får ikke kontakt. Så sitter vi og surmuler om kvelden, i baren på hotellet. Medlemmer av den lettere garde prøver å muntre opp fotografen som er aldeles uimottakelig for fristende forslag.- Det var Maathai jeg skulle møtt, ikke deg, sier han.Dagen etter ringer telefonen:- Det står en taxi utenfor hotellet. Løp ned, Maathai venter, sier pikestemmen fra baren. Og her sitter vi altså, i baksetet sammen med en fredsprisvinner.Bilen hennes cruiser ikke. Den stanger i rushtrafikken. Wangaris livvakt hopper ut og prøver seg som trafikkonstabel. Maathai tar kaoset med fatning. Hun har humør som en aktiv vulkan - selv tatt i betraktning at hun nylig har fått Fredsprisen.- Det er en pris som alle anerkjenner. Også her i Kenya, som ellers er preget av mye etnisk uenighet. Alle er glade, vanlige folk, miljøaktivistene, ja også i Parlamentet. Til og amerikanerne er glade, mange av dem har ringt for å gratulere - men de skjønner seg ikke på klokka.- Klokka?- Ja, tidsforskjellen. De tror visst vi har amerikansk tid på hele kloden. Derfor ringer de meg for å slå av en prat midt på natta. Hele tiden, huier Maathai.Hun forteller om festen for noen dager siden - en av mange - da mer enn hundre politikere og parlamentsmedlemmer fra Kenya og andre land æret henne.Det var da toastmasteren sa at Maathai er en viktig person i Parlamentet, i Kenya, i Afrika og i verden.Opposisjonsleder Uhuru Kenyatta repliserte ironisk at det var synd verden oppdaget henne før hun ble anerkjent i sitt eget hjemland.Avisene har vært fulle av reportasjer og leserinnlegg om henne. Og det har de vært ved flere anledninger opp gjennom årene.Hun har ikke bare syslet med planting av trær. Hun kjempet innbitt mot bygging av en 60 etasjers skyskraper i Uhuru-parken, en av Nairobis grønne lunger, og planene ble skrinlagt. Hun har vært sterkt engasjert i kampen for menneskerettigheter og en krass kritiker av Moi-regimet. I 1991 ble hun puttet i fengsel og havnet på Amnestys liste over samvittighetsfanger. Da hun i 1993 kjempet innbitt for løslatelsen av politiske fanger, ble hun både trakassert og slått av politiet. I 1996 ble hun anklaget for kupp-planer mot president Moi.Men i dag, under kjøreturen på vei til Miljøverndepartementet, vil hun heller snakke om Fredsprisen og om hvordan den allerede før tildelingen har fått effekt.Vi parkerer i en underjordisk garasje. Sikkerhetsvakten sjekker omgivelsene og loser oss inn i heisen.- Velkommen til mitt andre hjem, sier Maathai. Heisen har stanset i toppetasjen i Miljøverndepartementet. Nairobis blomsterhandlere må ha hatt gode tider de siste par ukene. Kontoret hennes minner om et gartneri. Og kanskje litt om et bombenedslag. På gangen utenfor venter bodyguarden hennes. Han viker sjelden mer enn noen meter fra sjefen, heller ikke under Norge-besøket.- Jeg har fått blomster, telegrammer og telefoner fra hele verden. Fra media, ministere, presidenter, VIP-er, ambassadører, FN og mange andre. Den dagen nyheten sprakk, ble jeg hentet i helikopter fra stedet mitt ved Mount Kenya! Jeg har aldri vært fredsprisvinner før, men jeg prøver å forstå og venne meg til en ny tilværelse. Det er den ultimate anerkjennelse, det gir meg både pågangsmot og tyngde.- Og kritikk, noen mener ditt miljøengasjement er prisverdig, men har lite med fred å gjøre?Maathai retter seg i stolen og fester blikket.- Mitt fokus har vært en bærekraftig utvikling og at det er sammenheng mellom miljø og fred. Det har regjeringer, hjelpeorganisasjoner og altså Nobelkomiteen forstått. De gjorde et utradisjonelt og modig valg ved å peke på meg. Det blir en livslang forpliktelse for meg og all verden at komiteen ikke tok feil, sier Maathai.Hun peker på at mange konflikter i Afrika har hatt ressurser og mangel på ressurser som bakteppe. - Folk får ikke nok mat eller brensel, det faller mindre regn enn tidligere fordi skogene er hugget ned. Og da har folk lett for å slåss. Jeg planter trær for å bøte på skadene og som et ledd i en utvikling mot demokrati og fred.I Kenya har treplantingen hennes hatt stor verdi. Trærne gir skygge, brensel, frukt og god jord til å dyrke grønnsaker eller andre vekster. Oppskriften hennes er enkel: Snakke mindre, handle mer. Overbevise folk om viktigheten av å satse på trær.President Moi lot seg ikke alltid overbevise. Han motarbeidet Maathai fordi hun plantet trær der han ikke ønsket skog. Flere ganger ble hun arrestert og fengslet.- Men trærne våre var mer enn trær. De ble symboler og et redskap i vår politiske kamp for demokrati, kvinnesak og menneskerettigheter. Nobelkomiteen hadde rett da den så disse sammenhengene. Det skal jeg bevise for dem som måtte være i tvil.I dag har president Moi for lengst mistet makten.Og nå er det tillatt å plante trær hvor som helst i Kenya.- Takk for besøket, sier Wangari Maathai med skråblikk på dagbok og armbåndsur.- Jeg har avtaler fram til klokken 21, en nokså normal dag, sier hun.Maathai vet sikkert mye om miljø, men Arbeidsmiljøloven har hun neppe hørt om.