VEGÅRSHEI: — Motivasjonen for å kjempe videre var sterk. De har ikke tenkt å gi seg, selv om de har dager hvor de er slitne og ser mørkt på situasjonen, sier Mathilde Moland.

— Det var veldig godt å se dem igjen. Guttene så godt ut begge to, spesielt med tanke på hvor vanskelige forhold de lever under. Det er nesten utrolig å se hvor spreke og friske de har klart å holde seg, sier hun til Fædrelandsvennen.

Søndag for litt over én uke siden satte Mathilde Moland seg på flyet til Kongo sammen med sjømannsprest Knut Lyngseth og en venninne. Det var da tre år siden hun hadde møtt sønnen sist. Moren hadde ikke sett ferske bilder av sønnen på over ett år da de møttes i forrige uke.

Nytt hjemmefra

I bagasjen hadde reisefølget med seg aviser, dvd-er og en solid bunke med bøker. Blant annet hele tv-serien med Halvbroren.

— Tjostolv er veldig interessert i hvordan det går med den nære familien og folk i vennekretsen. Han bryr seg om alt som skjer på «heia». Jeg hadde med meg en stor bunke med Tvedestrandsposten. Han leser en avis om dagen og studere alt grundig. Så stiller han spørsmål og kommentere det som står, forteller Mathilde Moland.

Hun forteller at det var forferdelig å oppleve hvilke tilstander fangene i fengselet lever under. Uutholdelig varme kombinert med stor fuktighet og dårlig luft gjør livet umenneskelig.

— Det er helt hårreisende. Fengselet er dimensjonert for 400 fanger, mens Tjostolv forteller at det nå er 1200 innsatt. På en 40-mannscelle kunne man telle over 100 fanger. Det er helt gyselig, sier Moland.

Ble rørt

Det verste var å se ulykkelige barn og mødre utenfor fengselet som kom for å besøke sine fedre og ektemenn.

— Det rører meg veldig å se mødre med små barn sitte utenfor fengselsmurene i timevis mens de ventet på å få se sine, sier Moland.

Ifølge Moland går strømmen i fengselet stadig vekk. Da fungerer verken lys eller vifter som er med på å kjøle ned cellene.— Fengselscella til Tjostolv og Joshua er ni kvadratmeter stor. Når det regner, er glovarmt og viftene ikke fungerer, blir det umenneskelig varmt. Strømbruddene fører også til at fangene blir urolige og lager mye støy. De blåser i dommerfløyter og banker i veggene. Det sliter veldig på psyken, sier Moland.

Denne gangen møtte ikke Mathilde myndighetspersoner fra det offentlige Kongo. Reisen handlet kun om å møte Tjostolv og Joshua.

Ikke møtt kjæresten

Tjostolv Molands kjæreste, Jamila Kalifala, er bosatt i Kampala i Uganda. Mathilde forteller at sønnen ikke har møtt kjæresten på fire år. En kvinne som er bosatt i Kinshasa har imidlertid begynte å besøke de to mennene jevnlig i fengselet.

— Hun gjør det på dugnad for å hjelpe dem. I tillegg gjør sjømannskirken en fantastisk jobb. Utenriksdepartementets representant i Kongo besøker dem hver søndag, men hun formidler bare det som er UDs politikk i saken.

— Guttene er veldig skuffet over Norge. De føler ikke det er vilje til å få dem ut, sier Moland.

Hun forteller at det er et strengt regime i fengselet. Alle fangene går ikledd uniformer og får ikke benytte eget tøy. Moland fikk ikke ta bilder verken i eller utenfor fengselet.— Jeg møtte imidlertid fengselsdirektøren og ga ham en caps med bilde av et norsk flagg og en elg, sier hun.

— Har du planlagt ny tur til Kongo?

— Nei, det får jammen være nok. Nå må de komme hjem. Jeg har ikke noe ønske om å reise ned dit igjen, så jeg håper inderlig at det ikke blir nødvendig, sier hun.