Fædrelandsvennen ville finne ut hvordan kirkens konservative krefter har reagert på at menigheter i Kristiansand har åpnet for forbønn for homofile ektepar.
* Menighetsrådsledere trekker seg
* Ansatte truer med å slutte
* Frivillige medarbeidere takker for seg
* Trofaste medlemmer melder seg ut
* Foreninger truer med å bryte med menigheten
* Biskopen rykker ut for å mane til samhold
* Ledere irettesetter ansatte
* Meldinger om sorg og undring
— Jeg har mistet heiagjengen min
Hånes menighet
Soknepresten på Hånes, Olav Trømborg, sier han nå er inne i sin tøffeste periode som prest.
4. mars besluttet menighetsrådet på Hånes å åpne for forbønn for likekjønnede ektepar. Rådet behandlet saken etter at domprost Bjarne Sveinall i et brev 16. januar oppfordret alle menigheter i Kristiansand til å vurdere å åpne for slik forbønn. «Mitt håp som domprost, er at vi kan ha åpning for dette i alle kirkene,» skrev Sveinall den gangen. Og på Hånes, og i seks av de andre menighetene i byen, gikk det som domprosten ønsket. Nå er homofile ektepar velkomne til å motta forbønn for samlivet sitt i Kristiansand.
Men. Straks Hånes menighetsråd hadde fattet sitt ja-vedtak, trakk Per Moseid seg fra menighetsrådet. «Han forlot møtet,» står det i protokollen Fædrelandsvennen har fått tilgang til.
Der og da mistet sokneprest Olav Trømborg en av sine aller mest lojale medarbeidere. Og det stoppet ikke der. Også Gunbjørg Bakke takket for seg i menighetsrådet. Sammen med fire andre trakk de to seg fra alle tillitsverv i menigheten.
— Og dette er ikke hvem som helst. Her snakker vi om de seks som i snart 30 år har vært på alle dugnader, hatt utallige verv i styrer og råd, og støttet meg og menigheten på absolutt alle måter. De har vært blant de mest lojale, de mest trofaste, sier sokneprest Olav Trømborg.
Soknepresten avgjorde saken
Hvis ikke soknepresten hadde stemt for forslaget om å åpne Hånes kirke for forbønn for homofile ektepar, ville avstemningen tippet motsatt vei. For vedtaket ble fattet med knappest mulig flertall - fire mot tre stemmer.
Per Moseid har fortalt Fædrelandsvennen at han også har meldt seg ut av Den norske kirke.
Olav Trømborg sukker stille.
— Da vet du mer enn meg. Jeg har dessverre ikke hatt kontakt med noen av dem den siste måneden. Alt som er skjedd i denne saken er noe av det tøffeste jeg har opplevd i jobben min.
— «Noe av det tøffeste,» sier du...?
— Neida, dette er det tøffeste jeg har opplevd som prest. At mine standpunkter og min teologi har ført til at noen trekker seg fra menigheten, det er helt pyton. Dette skjærer skikkelig i samvittigheten min.
Fra folketog til splittelse
Både Gunbjørg Bakke og Per Moseid har bedt om forståelse for at de ikke orker eller ønsker å kommentere sin plutselige avgang eller andre forhold i denne saken, men Fædrelandsvennen har fått tilgang til skriftlige orienteringer hver av de to har skrevet til menighetsrådet.
Slik skriver Gunbjørg Bakke: "Dette har vært en smertefull prosess. Helt fra vi i 2008 var i Oslo for å gå i folketog mot den nye ekteskapsloven, har jeg jobbet med dette. Å forlate en menighet som jeg har vært aktivt med i fra starten, er en stor sorg og noe jeg ikke ønsker."
Per Moseid skriver at han for sin «samvittighets skyld» ikke lenger kan «stå med lederansvar når menigheten velger en vei som, så langt jeg kan forstå, klart strider mot Bibelen». Han skriver videre at «vi svikter de homofile/lesbiske og de som vurderer å gå inn i slike forhold, ved ikke å gi klar veiledning». Moseid mener at domprost Bjarne Sveinalls initiativ førte «til strid og splittelse i en sak der vi hittil har kunnet leve med uenighet».
— Dette er det tøffeste jeg har opplevd som prest. At mine standpunkter og min teologi har ført til at noen trekker seg fra menigheten.
Olav Trømborg
— Uroen begrenser seg dessverre ikke til noen få, sier Trømborg.
Dette bekreftes i brev og mailer til menighetsrådet som Fædrelandsvennen har fått tilgang til. «Det er med stor sorg ..,» skriver noen. «Vi trekker oss derfor umiddelbart...» En annen tror domprosten mente det godt da han kom med sitt utspill, men at dette ble «et skoleeksempel på dårlig saksbehandling». Menighetsrådets vedtak «har ført til stor splittelse,» skriver et ektepar som forteller at de har vært i menigheten siden de flyttet til Hånes som «nyfrelste» for mange år siden. «Jeg hadde i det lengste håpet (...) Min vei videre er usikker, jeg er litt husløs for tiden,» avslutter en som trekker seg fra flere oppgaver.
— Min viktigste oppgave nå er - så godt jeg kan - å holde menigheten samlet, sier Olav Trømborg.
Uvant å være i mindretall
Soknepresten tror ikke reaksjonene hadde vært like sterke dersom vedtaket var blitt det motsatte. — De som ønsker å åpne for vielse og forbønn for likekjønnede er vant til å ikke få det som de ønsker. De har lært seg å leve med å være i mindretall, sier Trømborg.
— Du nevnte at dette har vært tøffe uker. Hvordan virker det på deg?
- Jeg blir søvnløs. Menighetens mest trofaste medlemmer er ikke sammen med oss lenger. Jeg har mistet heiagjengen min. Rett og slett. Da er jeg blitt mindre frimodig som forkynner, og må jobbe mer med prekener for å være sikker på hva jeg står for, sier sokneprest Trømborg, og legger til:
— Ingen har tidligere ringt meg og sagt at jeg går til helvete. Disse aller kraftigste ordene er likevel ikke det tyngste. Det gjør vondere når gode medarbeidere trekker seg fra menigheten på grunn av det jeg står for.
- Når fire prester sier nei til et slikt oppdrag, forteller dette noe om hvor tøft det er å fronte sitt eget standpunkt i denne saken.
Olav Trømborg
Biskopen på hyppige besøk
Han har hatt en rekke samtaler med urolige sjeler som er blitt usikre på sitt forhold til menigheten, og 21. april samlet han menigheten til dialog om menighetsrådets vedtak. Fædrelandsvennen var tilstede da representanter for de to ulike syn innledet, og både soknepresten og biskop Stein Reinertsen manet til samhold. Men ett møte var ikke nok til å bygge ned frontene.
11. juni var det ny menighetssamling der soknepresten var utfordret til å gjennomgå sine teologiske begrunnelser for sitt ja til forbønn for homofile. Da var ikke Fædrelandsvennen velkommen.
— Når poenget er at vi skal snakke fortrolig sammen om et tema som berører oss så sterkt og hvor temperaturen blir så høy, da blir det vanskelig med pressen tilstede, svarte Trømborg, etter å ha søkt råd hos domprost Sveinall.
Også denne gangen var biskop Reinertsen på plass på Hånes. Nå invitert for å presentere de konservatives syn på saken.
Egentlig ble fire andre spurt før biskopen.
- Når fire prester sier nei til et slikt oppdrag, forteller dette noe om hvor tøft det er å fronte sitt eget standpunkt i denne saken, sier Trømborg.
Vi møtte soknepresten dagen etter denne siste dialogkvelden.
— Nå er denne saken oppe i lyset, og blir ikke lenger feiet under teppet. Vi har blitt nødt til å snakke sammen om et vanskelig tema som har ligget urørt for lenge. Etter møtet i går har jeg fått noe større tro på at vi kan vinne på dette i det lange løp, men jeg vet at noen flere fortsatt vurderer om de skal forlate oss. Så langt har saken vært et personlig tap for meg, sier sokneprest Olav Trømborg.
— Jeg trekker meg fordi jeg mener jeg har sviktet som leder
Voie
Menighetsrådet i Voie valgte å ikke konkludere da de 25. mars behandlet spørsmålet om forbønn for likekjønnede ektepar. Rett etter dette valgte lederen av menighetsrådet, Kåre Vangen, å trekke seg og melde seg ut av Den norske kirke.
- Dette er ikke den eneste saken som har ført til min utmeldelse, men den har absolutt bidratt. Alt for lenge har Den norske kirke forsøkt å ta opp i seg alle mulige meninger og si at alt er like riktig. Det går ikke.
— Hvorfor er spørsmålet om kirkens håndtering av forbønn for homofile så viktig for deg? - Bibelen snakker ikke plagsomt mye om homofili, men der det er nevnt, leser vi at Gud ikke ønsker dette. Homofile parforhold er ingen større synd enn å lyve eller å baksnakke, men det blir likevel feil når kirken sier det er greit: «Kom til oss og få velsignelse for noe Bibelen sier er synd».
Ville snakke om Bibelen
— Men menighetsrådet i Voie tok jo ingen avgjørelse. Hvorfor måtte du slutte da?
— Jeg trekker meg fordi jeg mener jeg har sviktet som leder.
— Hvordan?
- Da flertallet i menighetsrådet holdt fram at det vesentlige nå var å holde fløyene i menigheten samlet, var det min oppgave å få rådet til å snakke om det Bibelen sier. Det maktet jeg ikke. Da sviktet jeg. Når vi først drøftet saken, er det bedre å si et klart nei eller et klart ja. Å utsette saken er å unnlate å vise tydelig hva kirken står for. Dette tok jeg konsekvensen av og trakk meg.
Venter på nye signal
Harry Omdal er daglig leder i Voie menighet. Han forteller at de ikke har noen planer om å ta opp saken på nytt for å si et klart nei eller ja til forbønn for homofile.
— Vi vil trolig avvente at et nyvalgt Kirkemøte i 2016 eller senere behandler dette på vegne av hele kirken.
- Men bispemøtet har allerede gitt klarsignal til menigheter og prester som vil åpne for forbønnshandlinger. Stemmer ikke det?
— Jo, men vi vil likevel vente og håper at en ny behandling i et nyvalgt kirkemøte vil gi lokale menigheter tydeligere signaler enn vi har fått fra kirkens ledelse til nå, sier Omdal.
Lund
Midt mellom beskrivelser av oppgaver som ligger foran, mellom oppmuntrende ord til trofaste medarbeidere og tanker om det viktige kirkevalget til høsten, benyttet lederen av menighetsrådet, Truls Berntsen, sin rapport til menighetens årsmøte til å melde sin avgang som menighetsrådsleder.
Be for enhet og styrke.
Med sju mot to stemmer vedtok menighetsrådet 28. januar at «Lund kirke er åpen for forbønnshandling for gifte par av samme kjønn». Berntsen var en av dem som stemte imot, og skriver til årsmøtet at han trekker seg som leder fordi «det blir vanskelig å stille meg bak en ekteskapsforståelse og teologi jeg selv ikke innehar». Truls Berntsen avslutter sin siste rapport til menighetens årsmøte slik:
«Be for enhet og styrke i stab, menighetsråd og alt frivillig arbeid i vår menighet.«
Vil stemme først
Berntsen har ikke meldt seg ut av kirken. Ikke ennå.
— Nei, jeg oppfordrer alle som har samme syn som meg til å bli stående som medlemmer til over det viktige kirkevalget til høsten. Hvis ikke mister vi muligheten til å stemme inn de som er enige med oss. Etter valget, vil jeg tro at jeg melder meg ut, sier Truls Berntsen.
Soknepresten på Lund, Helge Smemo, forteller at han har fått få negative reaksjoner etter vedtaket.
— For å være presis, har jeg selv registrert tre slike. For øvrig har jeg bare mottatt positive tilbakemeldinger på vårt vedtak, sier Smemo.
— Villede i stedet for å veilede.
Vågsbygd
I Vågsbygd menighet trakk nestlederen i menighetsrådet, Geir Haaland, seg 13 dager etter at sju av ni stemte imot hans overbevisning og konkluderte i spørsmålet om forbønn for likekjønnede med at «alle som ønsker det er velkommen til forbønn i Vågsbygd kirke».
Fædrelandvennen har fått tilgang til Haalands brev der han skriver:
"Over tid har jeg erfart at soknepresten og jeg har så ulikt syn i flere sentrale teologiske spørsmål at jeg finner det uforholdsmessig vanskelig og belastende å være aktiv i menigheten i fortsettelsen."
Villeder og veileder ikke
- Du nevner uenighet med soknepresten i flere spørsmål som bakgrunn for ditt valg. Men hvilken rolle spilte beslutningen om å åpne for forbønn for likekjønnet ekteskap for din avgjørelse?
— En avgjørende rolle.- Hvorfor er dette så viktig for deg?
- Fordi slik jeg leser Guds ord, er dette feil. Og da vil kirken villede i stedet for å veilede. Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg er imot å be for homofile og lesbiske, deres helse eller barna deres, men det var ikke dette saken dreide seg om - selv om vedtaket fra Vågsbygd også inkluderer dette.
Geir Haaland
Siste ord ikke sagt
— Er du fortsatt medlem i Den norske kirke?
- Jeg har så langt ikke meldt meg ut. For i Den norske kirke er ikke siste ord sagt i denne saken, og jeg håper det nyvalgte Kirkemøtet fra og med 2016 vil ta riktige avgjørelser, sier Geir Haaland.
Soknepresten i Vågsbygd, Nils Terje Andersen, som Håland nevner i sitt brev, sier han er usikker på hvilke sentrale teologiske spørsmål Haaland sikter til når han beskriver deres uenighet.
- Men jeg vet at vi stemte ulikt da menighetsrådet besluttet å åpne for forbønn for likekjønnede. Andre som er enig med Haaland i sak, fortsetter i sine oppgaver. Det er jeg glad for.
Fordi slik jeg leser Guds ord, er dette feil. Og da vil kirken villede i stedet for å veilede.
— Noen vil søke andre fellesskap.
Tveit
Siden 17. februar har homofile ektepar vært velkomne til forbønn i Tveit kirke - vedtatt med seks mot tre stemmer.
16. mars skrev 20 menighetsmedlemmer brev til menighetsrådet og mente at «en ting er i hvert fall sikkert: Menighetsrådet har ikke skjønt sprengkraften i denne saken.» De forteller at vedtaket vil føre til at noen «vil gå inn i et mer passivt forhold til menigheten og noen vil søke andre fellesskap».
Dermed havnet saken på menighetsrådets bord igjen 28. april. De 20 fikk svar og oppfordring om å følge biskopens formaning om «samhold, varsomhet, klokskap og respekt for hverandres syn i denne saken».
Roen senket seg likevel ikke. Nytt brev med ny kritikk av menighetsrådet fulgte. «Vi som er i mot vedtaket blir stemplet som rå og hjerteløse...» står det. Og «vi vet bare at vi er forvirret, fortvilet og vet ikke hva vi skal gjøre».
Ellen Najmy Mørch
Forslag om tilbaketog
Representanter for partene møttes til samtaler, og 16. juni lå det forslag i menighetsrådsmøtet om å sette vedtaket til side - det vil si å stenge døra som har vært åpen i fire måneder.
Dagen etter fortalte daglig leder i Tveit menighet, Ellen Najmy Mørch, til Fædrelandsvennen at dette forslaget falt med minste mulige flertall - fem mot fire. Dermed er likekjønnede fortsatt velkomne til forbønn i Tveit.
— Jeg håper det blir ro nå, og at vi kan leve godt sammen med to syn i menigheten vår, sier Mørch.
Jeg håper det blir ro nå, og at vi kan leve godt sammen med to syn i menigheten vår.
— Slike utspill er ikke akseptable.
Flekkerøy
Med overveldende flertall, 8 - 1, stemte menighetsrådet på Flekkerøy 23. mars ned forslaget om å åpne kirken for forbønn for likekjønnede.
Ni dager tidligere hadde rådet mottatt brev fra daglig leder Roy Øverland og trosopplærer Else Norheim, som skrev at et ja-vedtak kunne føre til at de sluttet. «Utimatum,» står det i protokollen fra menighetsrådsmøtet.
— Dette er svært uheldig. En medarbeider skal ikke legge inn en slik føring i forkant av saksbehandling i et menighetsråd, sier Hans Erik Ruud, kirkeverge og øverste administrativt ansvarlige i Kristiansand kirkelige fellesråd.
- Slike utspill er ikke akseptable fra noen av våre medarbeidere, og særlig ikke for en daglig leder.
— Hvorfor?
— Daglig leder er sekretær for menighetsrådet, og skal iverksette de vedtak rådet gjør. Så er det selvfølgelig opp til hver enkelt av oss som jobber i kirken å vurdere i etterkant av ulike vedtak om vi fortsatt vil jobbe i kirken.
Med tanke på soknepresten
Ruud forteller at personalsjefen har hatt møter med de to saken gjelder.— De forstår at dette var uheldig. Dermed ser vi på dette som en glipp, sier Hans Erik Ruud.
Personalsjef Jannicke Greipsland legger til:
— Når vi får kjennskap til noe som dette, vet vi det er viktig at vi følger opp direkte med dem det angår så fort som mulig. Vi mente at dette var særlig viktig med tanke på soknepresten, som havnet i en vanskelig situasjon før menighetsrådsmøtet på Flekkerøy, sier personalsjefen.
Det er Gunnar Lindtveit som er sokneprest på Flekkerøy. I protokollen fra menighetsrådsmøtet fremgår det at han har vært utsatt for press fra flere hold: "Når nære partnere for menighetsrådet og i stab har stilt ultimatum i denne saken, finner soknepresten det nødvendig å stemme nei til domprostens forslag."
Daglig leder Roy Øverland forteller at det særlig var kollega Else Norheim som ønsket at de to formidlet til menighetsrådet at et ja-vedtak kunne føre til deres avgang.
— Men jeg står absolutt bak alt innholdet i brevet, sier han.
— For meg var inngangen i brevet viktigere, nemlig at jeg var urolig for at vi kunne miste mange frivillige, sier Øverland.
"En god del utmeldelser kom umiddelbart"
Ta tempen på øya
Trosopplærer Else Norheim bekrefter at det var henne som særlig ivret for å varsle at saken kunne ende med hennes og Øverlands avgang.
— Riktig det, og det er mulig det var feil formulert, men jeg ville ha dette fram fordi jeg ikke visste om menighetsrådet kjente til mitt standpunkt. Og jeg ville oppfordre menighetsrådet til å ta tempen på øya før de konkluderte, sier Norheim.
Hun var ikke den eneste som bidro til at menighetsrådet fikk kjenne «tempen på øya». For etter at Fædrelandsvennen i januar fortalte at domprost Bjarne Sveinall oppfordret alle menigheter i Kristiansand til å vurdere å åpne for forbønn for homofile ektepar, og etter at vi 11. mars skrev at presten på Flekkerøy, Gunnar Lindtveit, var en av de tre som hadde utviklet en oppskrift for prester som ønsket å tilby slike forbønnshandlinger, forteller menighetsrådets protokoll slik om reaksjonene:
«En god del utmeldelser kom umiddelbart, en mengde mailer, brever og telefonhenvendelser med varierende innhold og til dels sterke meninger kom både til sokneprest og menighetsrådsmedlemmer,» står det der.
Fædrelandsvennen har fått tilgang til de henvendelsene menighetsrådet mottok: «Den mest alvorlige situasjonen Flekkerøy menighet har vært i,» mener en, som også skriver at «vi har opplevd Gunnar som en god prest som står på Guds ord, men vi erfarer i denne saken at han er en hyrde som fører vill». En annen skriver: «Det eneste menigheten er tydelig på i denne saken, er at den er utydelig.» Og en gjør det klart at mange kom til å melde seg ut, men at de først vil «avvente og se hvordan menighetsrådet vil reagere på denne vranglæren og ulydigheten mot Gud».
Også formannen for Misjonsforeningen, Jan Egil Norheim, skrev til menighetsrådet. Misjonsforeningen bidrar hvert år med betydelig frivillig innsats slik at menigheten kan ha gudstjeneste når presten har fri.
— Nå har jeg vært aktiv på øya i mer enn 30 år, og vet hva som rører seg, sier Jan Egil Norheim, som ikke kan stille seg bak «at kirken velsigner noe som Bibelen er imot».
Ville ikke bryte samarbeid
Jan Egil Norheim er gift med menighetens trosopplærer, Else Norheim, og sammen med Sven Bjørn Hillesund skrev han blant annet til menighetsrådet «med sorg og undring» at «det er klart at et ja-vedtak vil kunne medføre at både Misjonsforeningen og Ungdomsforeningen må vurdere om de må bryte samarbeidet med menighetsrådet».
- Hvilken kontakt hadde dere med Ungdomsforeningens styre før dere skrev dette?
— Vi hadde ikke kontakt med dem på forhånd, men dette kunne blitt en realitet.
Gunnar Lindtveit
Fædrelandsvennen kontaktet formannen i Ungdomsforeningen, Magne Tønnessen:
- Nei, vi ville ikke vurdert å bryte samarbeidet med menighetsrådet dersom utfallet av menighetsrådets behandling ble det motsatte, sier han, og forteller at styret hans ikke gjorde noe for å påvirke resultatet av behandlingen i menighetsrådet.
Sokneprest Gunnar Lindtveit ønsker ikke å kommentere hvordan han opplevde trykket fra mange kanter i forkant av menighetsrådets behandling. Fædrelandsvennen er kjent med at Lindtveit har sagt opp jobben sin for å bli sokneprest på Vegårshei.
— Er det noen sammenheng mellom prosessen omkring forbønn for likekjønnede og ditt jobbskifte?
— Ja, for så vidt, men ikke på den måten jeg tror du antyder med spørsmålet ditt. Nettopp på grunn av prosessen på Flekkerøy, vurderte jeg om det ville vært riktig å bli stående her en stund til, sier Gunnar Lindtveit.
Nettopp på grunn av prosessen på Flekkerøy, vurderte jeg om det ville vært riktig å bli stående her en stund til.
— Dette går inn på meg.
Domprost Bjarne Sveinall
Til Fædrelandvennen forteller domprost Bjarne Sveinall om reaksjonene vi har samlet i denne saken. I brevet fra 16. januar, der han
oppfordret menighetsrådene om å drøfte spørsmålet om å åpne kirkene for forbønn for likekjønnede, skrev Sveinall: «Mitt håp som domprost, er at vi kan ha åpning for dette i alle kirkene». Han har tidligere fortalt Fædrelandvennen at han angrer på dette «alle».
— Reaksjonene har vært flere og atskillig kraftigere enn jeg hadde forventet. Dette går inn på meg. Bispemøtet og Kirkemøtet har sagt at dette spørsmålet ikke skal være kirkesplittende, så ser vi dessverre at det er blitt det i vår landsdel. Likevel har jeg et sterkt håp om at vi fortsatt kan være en samlet kirke her i byen, sier domprosten, så legger han til:
— Denne samtalen måtte ha kommet før eller senere. Også hos oss. For vi har ulike syn, enten vi snakker om det eller ikke.
Vil vise respekt
— Valgte du et godt tidspunkt?
- Tidspunktet kom da det kom. Vi hadde et møte med alle prestene i januar der vi samtalte om temaet, og da ble det riktig å følge opp med samtaler i menighetsrådene.
— Hva synes du om måten kritiske medlemmer har reagert på?
- Det har jeg ikke lyst til å si noe om, men ønsker å vise en grunnleggende respekt for alle reaksjoner - også når noen reagerer annerledes enn jeg selv ville gjort, sier domprost Bjarne Sveinall.
Kampen for å få gifte seg
Før han slår ut håret
Nå åpnes kirkene i Kristiansand for forbønn for homofile