— Pappa, sa alltid; treff mål, så blir det mål. Selvfølgelig tenkte jeg på ham rett etter målet.

For Jesper pekte mot himmelen.

Han pekte mot pappa.

Et uforglemmelig øyeblikk.

Legenden og sønnen.

Undertegnede var neppe alene om å måtte svelge unna en klump i halsen.

For det var akkurat slik en av de mest dramatiske sesongene i Starts historie skulle avsluttes. Vi kunne ikke ønske oss et mer verdig finalenummer. Riktignok er det én kamp igjen av sesongen, men neste søndag mot Molde er akkurat like interessant som gårsdagens værmelding.

Vi fikk de tre poengene vi trengte.

Vi var best da alt stod på spill.

En ny barriere ble brutt.

Jeg husker ennå øyeblikket tidlig i vår, 17. mars klokken 18:13. Sesongen var knapt ett kvarter gammel. Start fikk frispark 30 meter fra mål. Jesper la ballen til rette og scoret det første målet for Start i 2013. Drøye syv måneder senere:

3. november klokken 18:06. Sesongen er i ferd med å ende i et nervepirrende mareritt. Kan hende rykker vi ned. Start får frispark 30 meter fra mål. Jesper legger ballen til rette og scorer sesongens viktigste mål for Start i 2013. Punktum. Finale.

Og tusen takk.

Det er intet annet enn beundringsverdig det Start har prestert siste halvdel av denne sesongen. Fra å være eliteseriens minst imponerende skue, til å bli et av de virkelige formlagene, var milevis unna mine spådommer i slutten av august. Jeg husker ennå jeg begynte å kladde på en blogg som omhandlet hvorfor Start burde kvitte seg med Mjelde.

Ettersom bloggen aldri ble ferdig skrevet, og heller aldri kom på trykk, skal jeg gi dere en formulering fra kladden min – til spott og spe for min egen del.

Når jeg legger meg i kveld grubler jeg på hvor mange trenere som i min tid som fotballentusiast har trukket seg fra jobben helt frivillig. Fordi treneren evnet å sette klubben foran seg selv.

Jeg hadde mistet troen på Mons Ivar Mjelde. Jeg trodde ikke lenger han var rett mann til å snu en skute som styrte rett mot havari. Jeg var forbannet på alle flosklene hans, den gjentatte gnagingen om gode treningsuker og hjem og øve. Han fremstod som en vits – fordi Start lignet på et nedrykkslag.

I dag ler han sist.

Heldigvis. Og meget fortjent.

Den snuoperasjonen spillergruppen har gjennomført, med en klubbledelse på dekk som aldri vurderte å la noen andre enn Mons Ivar holde i roret, er selve oppskriften på hvordan norske fotballklubber skal navigere mot fremtiden.

Slik Strømsgodset har latt Deila styre mot gull.

Slik Haugesund har latt Grindhaug bygge et bronselag.

Endelig har også Start skjønt det. Kontinuitet betyr noe. Start sparker ikke trenere når motvinden blir for sterk. Ikke nå lenger. Vi bygger klubb.

Jeg evnet ikke å se det i august.

Men jeg ser det nå.

Start mener alvor, og jeg gleder meg allerede til 2014. Gratulerer, og tusen takk. Dette betyr veldig mye for veldig mange.