BIRKENES: — Jeg var ti år, veldig stas å få sitte på tanken. Jeg arvet nok fars interesse for motor og trafikk.
Du måtte bli kjøreskolelærer?
— Jeg tok pedagogisk utdannelse og fungerte som lærer i flere år, men drømte om å bli selvstendig. Det var som en basill. I 1973 gikk jeg opp som privatist for å bli kjøreskolelærer.
Hva skjedde så?
— Jeg begynte å holde teorikurs og startet etter hvert kjøreskole, men ga ikke slipp på lærerrollen. I 20 år var jeg timelærer på Møglestu videregående skole i trafikk og trafikkpsykologi. I 12 år var jeg bil og motorlærer på folkehøyskolen på Birkeland. Jeg skrev også lærebøkene "Førerkortet", "Den erfarne sjåfør" og ei oppgavebok. Men det ble travelt og jeg måtte ansette fire kjøreskolelærere og ei kontordame.
Når ga du deg?
— Trappet ned litt fra 2005. De siste sju årene jobbet jeg bare med spesialelever, opplæring i bruk av handikapbiler. Spennende. Alle bilene var ulike. En meget givende jobb.
Det har alltid vært bil?
— Jeg hadde så bildilla at jeg i 1970 bygde min egen sportsbil, som havnet i alle landets aviser. Jeg bygde den på Strøget på Birkeland, med tilskuere.
En gøyal kjøreskolehistorie?
— Ei jente satte bilen i revers og spurte om hun skulle rygge hele veien i første gir. Nei, du kan skifte til andre nå, svarte jeg. Da skjønte hun det.
Elevenes verste brølere?
— Før jeg rakk å reagere svingte en gutt til feil side av rundkjøringen. Det sto "skole" på bilen og vi fikk overbærende blikk.
Mange frykter sensorene?
— Problemet før var ikke at sensorene var for strenge, men de hadde ikke nok pedagogikk i skallen til å forstå elevene, spesielt elever med lese- og skrivevansker. I dag har sensorene pedagogisk utdannelse og er bedre på menneskebehandling.
Velg nytt yrke?
— Prest eller psykolog.
Hobby?
— Redigerer førerkortlærebøkene, er engasjert i Birkeland frikirkemenighet, er med i MA og var leder for Norgesmesterskap i trafikkløp. Liker å bruke motorsaga og så er det bobilturer da. Jeg elsker å kjøre bil.