Dette opplyser Arne Tord Sveinall, instituttlektor ved Institutt for sjelesorg på Modum Bad og Egedeinstituttet. Han har nylig utgitt en bok som heter «Troende til litt av hvert — om sjelesorg og religiøs sekterisme».Her gir han kriterier for at noe kan kalles en sekt:Hovedkriterier:Det dreier seg som regel om en religiøs minoritet. De er vanligvis i sterk opposisjon til den religiøse sammenheng som de opprinnelig forlot. Forholdet til omgivelsene markeres også gjennom en type åndelig elitetenkning.En sekt ledes av en autoritær person eller gruppe. Lederen diskuterer man ikke med, eller han lar seg ikke diskutere med. Man følger ham i tykt og tynt.I en sekt er det lite rom for avvikende meninger eller adferd. Tvil aksepteres ikke, bortsett fra tvil på seg selv.Vesentlige deler av lære, organisasjonsform eller historie holdes skjult for vanlige medlemmer eller åpenbares litt etter hvert.Reaksjon ved utmelding resulterer som oftest i psykiske belastninger.Underliggende faktorer:Kontroll over tilgang på informasjon. Understreking av gruppens kollektive aktiviteter. De prøver å skape et samfunn i miniatyr.Opplevelsesmøter virker spontane, men er i virkeligheten bevisst eller ubevisst tilstrebet. Tvil anses som manipulasjon eller påvirkning fra onde makter.Verden deles ofte inn i helt svart og helt hvitt.Invitasjon til å avsløre svake sider, feilgrep etc. Noen ganger blir dette kartotekført.Det stilles ikke spørsmålstegn ved læren. Den er absolutt korrekt. Tvil skaper angst og fortrenges gjennom tankestoppende ritualer.Det skapes en følelse av samhørighet ved å ha et felles, internt språk som ingen utenforstående skjønner så mye av.Individets tidligere erfaringer og kunnskaper betyr lite. Virkeligheten tolkes i lys av sektens lære. Opposisjon blir meldt tilbake til en selv som uttrykk for manglende modenhet.