KRISTIANSAND: Kripos, eller Kriminalpolitisentralen, består av mer enn 300 medarbeidere i nybygd hus i Brynsalleen i Oslo.At spesialiseringen er svært høy, ble grundig dokumentert under barnedrapssaken i Kristiansand byrett mandag. Da ble Gøran Dyvesveen fra Kripos ført som vitne.«Det må en av kjemikerne svare på», sa Dyvesveen. «Det må man spørre fingeravtrykk-eksperten om». «Det vil DNA-spesialisten kunne belyse nærmere», la han til. Drapsetterforskning er både teamarbeid og spesialkompetanse.Selv er han kriminaltekniker. Det som på folkemunne kalles åstedsgransker. Han tilhører en av de mobile enhetene i Kripos. Han er en av de tre-fire som vi ser på TV når drapsalarmen har gått i en eller annen avkrok av landet. Det skjer «bare» 30-40 ganger i Norge, men Kripos arbeider årlig med 3500 andre saker. Ekspertisen er stor, men ikke alltid tilstrekkelig. Samarbeidspartnerne er mange, barnedrapssaken har vært gransket både i Spania og Irland.Dyvesveen ankommer gjerne med bil, bærer tunge utstyrskofferter ut og dukker opp på åstedet sammen med sine stedlige kolleger, som en slags romvesener.Også andre Kripos-folk rykker ut på så store og vanskelige saker som barnedrapssaken. De taktiske etterforskerne. Det var de, sammen med lokale politifolk, som gjennomførte de omfattende rundspørringene på Grim og Eg etter drapene.Dyvesveen er en av dem som har krabbet rundt på alle fire i Baneheia. I retten forklarte han om åstedet. Om hvordan jentene lå. Hvordan området ble fotografert og saumfart, nærmest millimeter for millimeter. Han pekte på karter og orienterte om bevegelser og politiets velbegrunnede teorier.Men åstedsgranskerne nøyer seg ikke med å studere stedet der en forbrytelse har skjedd. De tar med seg deler av åstedet også. Hjem til sine spesialistkolleger på laboratoriene i Brynsalleen. Fra Baneheia tok de med seg mengder av materiale, blant annet omkring en kvadratmeter av jordsmonnet. Trolig akkurat der tragedien skjedde.Spesialistene fant store mengder hår på denne kvadratmeteren. De fleste fra dyr. Men ett av hårene stammer utvilsomt fra en av de tiltalte.Fotospesialistene fra Kripos tar sine bilder både på åstedet, i laboratoriene og på Rettsmedisinsk institutt. De har ikke mye felles med sine kolleger som lever av å avbilde lykkelige brudepar og stripyntede barn.En del av bildene ble vist i retten mandag. Bistandsadvokatene vurderte å begjære retten lukket også for pressen. Men etter en rask gjennomgang valgte de å la forhandlingene gå.Jeg satt på «feil» side av lerretet, og vet ikke helt hva jeg gikk glipp av. Jeg er glad jeg ikke behøvde å forlate pressebenken og ta plass bak aktor. Jeg hadde, i min rolle, heldigvis ikke noe legitimt behov for å se bildene. Det holdt lenge å lytte til Dyvesveens verbale beskrivelse av klær og kropper, av blod, stikk og sæd. Det var kraftig nok kost for min forestillingsevne. Jeg visste allerede før bildene at det har skjedd noe ubegripelig og fryktelig i Baneheia, med kroppene til to små jenter og i hodene på to gjerningsmenn.Det er nokså mange år siden det var en drøm å bli politimann. Mandag fortonte det seg snarere som et mareritt. Jeg vet ikke hvor mange ganger i året Dyvesveen rykker ut for å dukke ned i død og dævelskap. For å lete etter hårstrå og blodspor blant barnåler og maur. For å saumfare mer eller mindre lemlestede og oppløste menneskekropper.Jeg skjønner imidlertid at det kan oppleves meningsfylt. Jeg er sikker på at stemningen er høy og tilfredsstillelsen betydelig når en gåte løses. Slik at vi får svar, både de pårørende og oss andre. Slik at de skyldige kan bli stilt til ansvar. Det er viktig, både for et samfunn og for en gjerningsmann.For samfunnet først og fremst fordi en oppklaring øker tryggheten. Det kalles visst allmennpreventiv effekt. Potensielle forbrytere får vite at lovbrudd ikke lønner seg. Så kan vi jo håpe at de avstår fra å realisere sine planer. I mitt hode er det umulig å forestille seg at noen i denne verden kan gå rundt med «Baneheia-grusomheter» i tankene. Men jeg vet at tilsvarende har skjedd før. Dessverre er det liten grunn til å anta at det ikke vil skje igjen.For en gjerningsmann er oppklaringen viktig, fordi den gir rom for dom, straff og soning.Forbrytelsen kan aldri gjøres ugjort. Lena og Stine Sofie kan ikke vekkes til live.Men de som har forøvet gjerningen kan sone. I det ligger en slags rettferdighet og et oppgjør. Jeg er usikker på om de blir bedre mennesker av mange år bak murene.Men jeg er overbevist om at jeg og nokså mange andre er blitt litt annerledes mennesker etter tragedien i Baneheia.