Før jul arrangerte Fædrelandsvennen en konkurranse der vi spurte ungdommen om hvordan det har vært å være ung i 2020. Dette er et av bidragene i denne konkurransen.

Januar og februar 2020: nesten 3 verdenskrig, IS-kvinne hentet til Norge, FrP forlot regjeringen, korona oppdaget i Kina, Brexit og skogbrann i Australia. Dette var nyheter som etter hvert ikke overrasket meg. Kunne 2020 bli verre liksom? 12. mars var et tydelig svar på det. Jeg gikk i 10. klasse da rektoren vår kom inn i tysktimen å sa «skolen skal stenges». Jeg puttet selvfølgelig på et smil, men innerst inne, suste det av tanker. Kunne dette året bli verre? Det var så surrealistisk å se butikkene tømmes, folk dra hjem fra skolen og jobb. Nesten som en film, bortsett fra at dette faktisk skjedde og mine følelser faktisk var ekte.

Zoom, Teams og Google Meet har nok aldri tjent så mye som de gjorde under lockdown. Mars, april og mai gikk i samme regle. Våkne 08.55 for å si «god morgen» til timen som begynte 09.00. Sove gjennom timen, og slurve gjennom leksene som nesten var vanskeligere enn vanlig skole. Utover dagen gikk man kanskje en liten skogstur, mens man fortsatt hadde VG limt opp i ansiktet. Da man kom hjem fristet TikTok der man møtte ungdom over hele verden som hadde samme dager som deg selv. Samme ensomme dager, uten venner og uten det sosiale.

Selv om dette var de samme kjedelige dagene, gikk jeg konstant med en klump i magen, fordi jeg ikke ante hva morgendagen ville bringe. Det var en av de verste følelsene jeg kjente på dette året. Nyhetene som bare ble verre og verre gjorde at jeg ikke ante hva jeg skulle forvente lenger. Er dette den nye hverdagen min? Hele situasjonen var helt umulig å ta innover seg, vi er i en pandemi! Følelsene gjennom lockdown holdt jeg for meg selv. Jeg sa aldri at jeg var redd og sa aldri noe om ubehaget av å ikke ane noe som helst. For en enda verre tanke var: «er det bare meg?»

Etter lockdown som kom så brått ble sommeren en frihet. Jeg kunne være med 20 personer og gjøre det meste jeg ville. Alt var likevel ikke som før. Sommeren er vanligvis høydepunktet i året, men vi ungdommer har ofret et helt år av ungdommen vår. Uansett måtte vi gjøre det beste ut av det. Selv om Kroatia-turen ble avlyst, gjorde det ikke så mye fordi sommer på Sørlandet er det beste jeg vet om. Til tross for restriksjonene kunne jeg være med mine beste venninner ute på sjøen, se solnedgangen, komme hjem sent, bade med gutter og steke kroppen i sola.

Etter sommeren begynte jeg på videregående. Det var ikke helt stengt ned og det gjorde at jeg ikke har den vonde følelsen som under lockdown. Tankene var der fortsatt og jeg tror jeg har vendt meg til tanken av å ikke vite hva som skjer i morgen. Jeg vet ikke helt om det er positivt eller negativt lenger.

Alt jeg ønsket meg til jul var å komme meg ut av dette året som har vært dritkjipt.

Hverdagen går i samme regle og jeg blir fortsatt ikke overrasket over nyhetene som bare er negative. På telefonen min får jeg varsler av VG som forteller om grottefest, at Amy Conet Barrett blir ny høyesterettsdommer og eksplosjonen i Beirut der 6 500 dør. Akkurat når jeg skriver dette får jeg varsel om jordraset i Gjerdrum. Men nyhetene overrasker meg ikke lenger.

Dette året har vekket følelser jeg ikke ante jeg hadde. Dette året har vært dritkjipt. Dette året kommer vi ungdommer aldri til å få tilbake.