— Det er ikke så mye som trengs av penger. Bygget står der allerede, men vi trenger midler til lærerlønninger og utstyr; bøker og andre læremidler, sier Melissa Jocelyn. - Og hvordan skal du skaffe dem?- Jeg håper vi kan samle dem inn. Jeg har tenkt å ta kontakt med ulike instanser, og håper å få til et samarbeid med Høgskolen i Agder, de har jo U-landsstudiet, som forhåpentligvis vil være interessert i dette. Norad og Norsk Folkehjelp er det også naturlig å be om hjelp fra.Lykkes de to i å få skoledriften i gang igjen, betyr det at 200 barn i og omkring landsbyen, som i dag står uten skoletilbud, vil få en grunnutdannelse. - Det er kun noen få barn som får utdannelse i dag, og det er bare hvis familien har penger til å sende dem vekk på skole, forteller de to. Melissa har allerede vært i kontakt med to lokale lærere, som ønsker å jobbe på skolen. - De bor i nærområdet, det gjelder bare å betale dem en anstendig lønn. Pengene rekker langt der nede, så det er ikke snakk om store beløp som skal til. Den nye, demokratiske regjeringen som overtok ledelsen av Kenya etter at diktatoren Daniel Arap Moi gikk av, har lovet gratis skolegang til alle. Det lover godt for fremtiden, mener Augustine, som har stor tro på at de skal få til å stable skolen på beina igjen. - Lokalmiljøet har ikke klart å drive skole siden 1996, så det er godt at noen tar fatt i det. Det som trengs, er vilje til å gjøre noe med det, og det har Melissa. Med historie, samfunnsfag og nordisk litteratur i fagkretsen har hun tenkt å jobbe som lærer selv, når hun bare blir litt tryggere på språket. På sikt ønsker hun å utdanne seg til sosialantropolog. Augustiner akter å jobbe sammen med Melissa på skoleprosjektet, som «kjentmann», organisator og tilrettelegger, overfor regionale og statlige byråkrater og politikere. Melissa på sin side, vil jobbe med saken her hjemme før hun drar til Kenya neste gang. - Jeg får utnytte de kontaktene jeg har mens jeg ennå er innenfor systemet! Det koster så lite å hjelpe så mange mennesker. Og vi som har det så godt, har en forpliktelse til å hjelpe andre. Det er det siste jeg vil gjøre før jeg går av som politiker, å minne bystyret om hvilke forpliktelser vi har gjennom Agenda 21. Der er skolen det viktigste satsingsområdet for å få bukt med fattigdommen. Samtidig er utdannelse et litt ambivalent spørsmål, for jo mer man lærer om verden utenfor, dess større sjanse er det for at kulturen deres utvannes. Likevel gir utdannelse så store muligheter at man ikke kan la det være.- Hvordan blir det å oppgi politikken?- Jeg ser ikke slik på det, det er vel heller sånn at jeg går over til utenrikspolitikk! Det politiske engasjementet mitt er der fortsatt, man behøver ikke ha et verv for å ivareta det. Dessuten har jeg jo fortsatt muligheten til å stille i åpen spørretime i bystyret, så de blir ikke kvitt meg så lett!