KIRKEBYGG | Aftenpostens 3. mai beretter om hva en rekke kirkehus i England er blitt til. Skjel til England, heter det. I så fall er det en god forandring i stedet for å skjele til Sverige. For øvrig er det ikke så sikkert at det er nødvendig å skjele noe sted, i alle fall ikke for å vite noe om kirkehusenes gjenbruk. Teologisk sett fins ikke problemer med å avvigsle et kirkebygg som er vigslet til Guds ære, som vi gjerne sier. (Jeg har aldri sett et rituale for det vi kaller avvigsling. Når det skjer gjøres det ved lesning av et passende ord i Bibelen og bønn). Her må følelser skjelnes fra fornuft, i den grad vi makter det. I en kirke på et sentralt sted på Sørlandet hvor jeg var prest i en rekke år, opplevde vi innbrudd og vandalisering. Tyven eller tyvene bæsjet på en messehakel og tisset i døpefonten. Da avvigslet vi messehakel og døpefont og ba for drit(t)sekkene. Vi har god tradisjon i Den norske kirke for avvigsling av gudshus, hellige kar og gjenstander.Jeg har i en periode av yrkesaktivt liv tjenestegjort som vikar ved flere kirker. Senere er et betydelig antall lagt ned, solgt, revet eller gitt bort. En av sjømannskirkene på USA's østkyst var opprinnelig et fredet, eksteriørmessig praktbygg. Den opprinnelige bankbygningen ble vigslet til kirke. Senere avvigslet og solgt. Da jeg noen år senere reiste til USA, hadde jeg allerede før avreise Norge bestemt meg for å besøke den gamle sjømannskirken min. Kirkeinventerat var selvsagt borte. Det var bygget amfiseter opp mot begge veggene og fullt med folk. Jeg ble ønsket hjertelig velkommen, akkurat som mennesker hadde blitt gjennom mer enn to generasjoner. Spenningen var stor. Ut fra den gamle sakristidøren var det byggett en lang rampe. På den kom jentene ut, ikke akkurat iført kirkelig skrud, og strippet plagg etter plagg. Jeg skal ikke gå mer i detaljer{hellip}Du spør: Ble du sår eller vonbroten? Det er ikke et ja/nei spørsmål for meg. Derimot, etter den første følelsesmessige nedturen, kjente jeg på en forunderlig og dyp indre glede, og takknemlighet til Gud for den tjenesten jeg hadde fått lov til å være med på — akkurat her. Guds ord var blitt forkynt i denne kirken i over 70 år! Her hadde sjøens folk og norsk-amerikanere vært samlet i sorg og glede! Her hadde de kirkelige handlingene blitt utført i samme tidsrom! Her kunne sjøens folk synge salmer de hadde lært på skolen! Dette var før den digitale tidsalder. Sjømannskirken var forskriftsmessig avvigslet, og nok en gang et verdslig hus.Det som imidlertid skremmer meg, og som jeg opplever dypt og personlig, er at vår nasjon, vårt folk er blitt en nedkristen nasjon og nedkristnet folk. Derfor mener jeg at før vi avslutter samtalen om riving eller salg av kirkehus, må vi ha innsett at sitasjonen har en åndelig side. Det såreste jeg kan tenke meg å oppleve er at noen av våre kirkehus blir konvertert til moskeer, hvor det daglig vil bli kringkastet at Allah er stor. Allah er den største. Selvsagt er ikke Allah den største. Å si noe sånt er en krenkelse av vår religion og vår tro på Gud. Og synd mot det første budet: Du skal ikke han andre guder enn meg! Vår gud er fedrenes Gud, Abraham, Isak og Jakobs Gud.Olav Andreas Dovland pensjonert sokneprestVåler