KRISTIANSAND: — Ja, jeg tror ikke det går an å komme stort nærmere døden enn det jeg var, sier Buvik stille.Han går ikke med på at det var ren flaks. - En kombinasjon av godt utstyr, solid erfaring og sikkerhetsopplæring gjorde utslaget. Pluss flaks selvfølgelig, og det faktum at jeg klarte å holde panikken i sjakk. Hadde angsten tatt meg, ville jeg ikke vært her nå.Han er imponerende rolig, Buvik. Selv tatt i betraktning at det er gått en uke siden marerittet. Han kjenner det fortsatt i magen, men heldigvis har han fått sove om nettene. På fisketur

57-åringen fra Justvik hadde planlagt fisketuren i flere dager. Det er nokså fast prosedyre med en langtur eller to utenfor Oksøy og Grønningen i løpet av høsten. Været var stille og fint, ved sekstiden på morrakvisten trakk han på seg flytedressen og kastet loss fra brygga inne i Topdalsfjorden. Han tøffet utover i fin høstsol. Den 26 fot store sjarken fra 70-tallet er hans niende båt siden han ble reder som tiåring.- En staselig båt, bygd på Karmøy. Solid treskrog med overbygg og rekker av aluminium. Den har vært brukt av en profesjonell fisker og trengte overhaling da jeg kjøpte den.Buvik hadde den hjemme i hagen. I halvannet år brukte han det meste av fritid og sparepenger. Ny motor, tjæredrev i bordgangene. Mye utstyr på plass. VHF, gummibåt. På en knagg hang den oransje posen med nødraketter.- Den var tett som ei potte ved sjøsettingen 18. mai i år, sier Buvik stolt. Erfaren sjømann

Båt har vært både liv og levebrød for Bjørn Buvik. Pensjonisten har tidligere vært skipsfører, både i utenriksfart og turisttrafikk. Han har jobbet på Kristiansands Mekaniske Verksted og på Boen Bruk, begge steder deltok han aktivt i fagforeningen. Den politiske karrieren er beskjeden, men han har sittet for Ap i både skolestyret og havnestyret.Byfjorden lå nesten som et speil, motoren brummet tilfreds. Ei sjømil eller to sydøst for Oksøy slo han ned på sakte fart. - Ved 11-tida ringte sønnen for å høre om fangsten. Jeg hadde fått noe, men lite å skryte av. Jeg sa det var en ny lyd i båten, men ingenting å uroe seg over. I ei gammel tresjekte med aluminiumoverbygg blir det ofte litt knirk og lyder, forteller Buvik.Noe senere tiltok den fremmede lyden. Han åpnet luka i dørken. Motoren sto halvveis under vann.- Ble du redd?- Nei, men jeg skjønte det kunne bli farlig. Jeg gikk fram på dekk for å løsne gummibåten. Da merket jeg at sjarken var ustabil. Den la seg over, vann fosset over rekka og ned i luka. VHF-en sviktet

Han grep VHF-en. Den virket ikke. Batteriene var allerede ødelagt av vann.- Jeg slo 112 på mobilen og beveget meg forsiktig bakover. Motoren sveiv fortsatt, det var en ny og god motor.- Og nå var du redd?- Nei, ikke redd. Det er ikke noe jeg sier fordi jeg er spesielt tøff. Men på de mange sikkerhetskursene har jeg lært viktigheten av å beholde roen. Den som blir redd, lammes. Hadde jeg blitt redd, hadde jeg vært dau nå.Politiet svarte på anropet. Sjarken var på vei ned. «Jeg er utenfor Oksøy, jeg går ned». Omtrent det fikk han sagt. Han var redd for å bli viklet inn i masten eller tauverk, fryktet for å bli tatt av dragsuget. Han gjorde et byks før sjarken forsvant i dypet.- Jeg fløt ganske greit i dressen min. Rundt meg så jeg ikke annet enn et par tomme kanner. Men så kom gummibåten, som en rakett opp fra dypet. Det var mye strøm og drakten gjorde det vanskelig å svømme. Det tok tid og krefter å få fatt i gummibåten. Jeg var sliten da jeg hang meg fast i påhengsfestet bak.Forgjeves prøvde han å komme opp i gummibåten. Han hadde ikke krefter til å svinge det ene beinet om bord. Han dro seg etter tauene som hang langs pongtongene og gjorde et nytt, forgjeves forsøk. Politiet kom ikke

Han kastet lange blikk innover mot land, kom ikke hjelpen snart? Det Buvik ikke visste var at politiet ikke hadde oppfattet nødssituasjonen. De trodde det var falsk alarm og foretok seg ingen ting. Buvik var søkkvåt og iskald, kreftene ebbet ut. Han kavet seg fram til baugen og fikk fatt i fanglina. Han prøvde å binde seg fast.- Akkurat da følte jeg det var grunnlag for å få panikk. Men jeg klarte å tenke rasjonelt, slik jeg har lært på sikkerhetskursene. Jeg ville binde meg fast for å få litt hvile. Kanskje også for at jeg skulle bli funnet, om jeg ikke klarte meg. Tankene var mange, jeg skjønte at det nå var like før det gikk til helvete. Etterpå har jeg fått vite at jeg lå omkring en time i det kalde vannet.Han skjønte at han ikke ville overleve i vannet. Hans eneste mulighet var å komme om bord i gummibåten. Det måtte skje bakfra. Han klorte seg bakover, og tok med seg fanglinen.Da jeg var bak båten brukte jeg de siste kreftene til å sparke fra samtidig som jeg halte i fanglinen. Målet var nådd, jeg hadde håp om å overleve. Nødraketter

Han lå utmattet i bunnen av den lille farkosten. Reiste seg opp og fikk se en oransje pose som fløt i sjøen. Nødrakettene! Med hendene som årer padlet han mot posen. En betydelig distanse, han var ved å gi opp.- Først fyrte jeg av et røykbluss, det fløt på sjøen og skapte store mengder røyk. Med skjelvende hender fisket han fram en rød fallskjermrakett. Han dro i utløseren og ladningen gikk til himmels.- I det fjerne så jeg en tankbåt. Registrerte at den forandret kurs. Jeg skjønte at jeg var reddet, og så sluknet jeg.Det neste han husker var at utenlandske sjøfolk, trolig østeuropeere, fra en norsk tanker prøvde å få liv i ham. De hadde låret en livbåt og begynte å slepe ham mot tankeren. Så kom brannvesenets dykkerbåt fossende. Den hadde vært ute på øvelse og hørte om nødraketten via Tjøme Radio.Forsiktig ble han heist om bord. Han sa mye rart, var i en komaliknende tilstand. To staute brannmenn begynte med kroppsmassasje for å tine den frosne kroppen. Hele tiden snakket de til ham.- De var redde for at hvis jeg sovnet ville det være for godt. De gjorde en strålende jobb. Jeg har vært på brannvakten og takket dem etterpå. Ikke varig men

I gjestehavna ble han hentet av ambulanse. På sykehuset ble kroppstemperaturen målt til 35,1, nesten en time etter at han kom opp av sjøen. Etter oppvarming og sjekk ble han sluppet ut samme kvelden.- Jeg tror ikke jeg får varig men, verken på kropp eller sjel. Men jeg har tenkt mange tanker i disse dagene. Som sjømann har jeg vært med på å redde folk i Atlanteren, men jeg har aldri før vært på denne siden av bordet. Jeg har vært utrolig heldig, og jeg anbefaler småbåtfolk å bruke godt utstyr. Uten flytedressen hadde jeg aldri overlevd - den er av billigste modell og koster bare en tusenlapp, sier Buvik.I ettertid er han oppgitt over at nødropet til politiet ikke førte fram. Til Fædrelandsvennen sa politibetjent Svein Vasby etter ulykken at det mottas om lag 140 meldinger i døgnet og at 98 prosent av dem er falske.- Når vi fjerner støy og slikt i ettertid, kan vi så vidt høre navnet Oksøy bli nevnt. Samtalen varer kun mellom fire og fem sekunder. Mannen legger på før vi greier å komme med oppfølgingsspørsmål, sa Vasby til Fædrelandsvennen, og avviste at politiet har gjort en feilvurdering. Bekymret over 112

— Hvis 98 prosent av alarmene er falske, må jo operatørene få psykiske problemer. Hvem skal plukke opp de to prosentene med alvor, dette minner jo om bingo. Jeg synes det er rart at kvaliteten var dårlig. Da jeg snakket med sønnen min like før, var forbindelsen helt fin. Politiet kan da ikke forlange at folk i akutt nød skal snakke sakte og tydelig. Og jeg la ikke på telefonen, den druknet da jeg hoppet til sjøs. Jeg er mer opptatt av et system som åpenbart ikke virker, enn av om politiet har gjort noe klanderverdig, sier Bjørn Buvik.I hans tilfelle gjorde politiets manglende reaksjon ikke noe utslag. Buvik overlevde - fordi han hadde de andre marginene på sin side.