KRISTIANSAND: — Skrivingen er mest terapi, sier Mari, som ble enke i 1998.- Skriving er det eneste jeg kan. Skjønt, jeg vet ikke om jeg kan det heller. Men jeg skriver nå, likevel. Det var i norskfaget jeg hadde mulighet til å hevde meg litt, forklarer kvinnen, som igjen beklager seg over fotografens aktivitet, selv før hun får stelt håret. Fire bøker

Så langt har skrivingen resultert i fire bøker.«I smeltedigelen» kom først, en roman fra Japan, utgitt i 1953.«Vi fant veien» er historier om japanere som fant frelse.«Marthe misjonærbarn» ymter om et tema hennes fem egne barn vet alt om.Og nå, altså, «Slik jeg opplevde det», med undertittel «Minner fra et liv», utgitt på Ars Longa forlag.«Slik jeg opplevde det» er 108 sider om et levd liv. Om lykkelig barndom på Kjøita, om flukt fra Mao på flat elvepram med to småbarn, om hvordan det gikk til at hun, som første utlending, fikk visum til kommunist-Kina, om storm og glede i Japan og arbeid blant narkomane i Oslo.Alt håndskrevet etter hukommelsen i et 83 år gammelt hode som virker å huske det meste. Feil navn

Hun sier det ikke er noe å skrive i avisen om. Beskjeden som hun er, bedyrer Mari Salomonsen at boka ikke noe litterært verk, den er ingen typisk misjonsbok, den er ikke en reportasjebok og den har ingen kronologisk orden.Likevel:Hun lar seg overtale til besøk. Serverer kaffe og formkake og sitter selv knapt nedpå mens hun gir bruddstykker av eksempler på et liv så langt unna A4 som det går an å komme for en pike født på Lund i 1921.Der ble hun hetende Mary Zakariassen og vokste opp i søskenskap med senere dramatiker og tekstforfatter Kaare og advokat Sigurd.- Y-en i fornavnet var skrivefeil i kirkeboka. Navnet ble først riktig da den nye navneloven kom, sier Mari, som endret etternavn til Salomonsen da hun ektet Leif. - Skriv for barna

For to år siden flyttet hun fire etasjer opp i Vigvollåsen 8 på Hånes i 2002, som nygift med sin mangeårige venn Erik Lunøe-Nielsen.Han hadde mistet sin Ruth, hun hadde mistet sin Leif. - Det gikk stille for seg. Vi er jo så gamle, sier Mari, og legger til:- Nå akter jeg ikke å gjøre stort mer i dette livet. - Ingen flere bøker?- Det måtte si så fall være om min mormor.- Hva het hun?- Maren. Men nei, nei. Ikke skriv det. Det blir sikkert ikke noe av.Men det vil jeg si, sier Mari Salomonsen, mor til fem, svigermor til fem og bestemor til 15, med særlig adresse til bestemødre:- Skriv fra deres liv og gi det til deres barn og barnebarn.Og dette vil vi si:Slikt kan det bli bøker av. lars.hollerud@fedrelandsvennen.no