Vi har nettopp feiret pinse som for kirken markerer dens fødselsdag. Pinsen viser oss at kirkens hovedoppgave er å bringe julebudskapet om Jesu fødsel og påskebudskapet om Jesu død og oppstandelse videre til nye generasjoner og til mennesker som bor i alle verdens land. Den kristne kirke er i sitt vesen en misjonerende bevegelse. Den tilhører intet land eller folk alene, men har som mål å spre sitt budskap til alle folkegrupper. I den tidlige kirke var ikke minst kvinner, handelsfolk og soldater ivrige misjonærer i det de fortalte videre budskapet de selv hadde hørt. Den protestantiske misjon startet for alvor opp med pietismen på 1700-tallet. Misjonsvirksomhet ble ikke minst kvinnenes arena, både som økonomiske bidragsytere og som misjonsutsendinger til andre land. På 1800-tallet var mange sørlendinger bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge! I dagens samfunn møter misjonsoppdraget flere utfordringer som kirken må gjennomtenke. For det første er det ikke lengre slik at et relativt enhetlig kristent Europa driver misjon til andre verdensdeler. Misjonsmarken er kommet til Norge og andre europeiske land i det mennesker fra hele verden og med annen religiøs tilhørighet enn den kristne har bosatt seg her. Kristendommen vokser med større fart i den tredje verden enn i Vesten, samtidig som oppslutningen om kristen tro synes å være fallende i de vestlige land. En stor del av befolkningen er i praksis ikke-religiøs, og kristendommen preger det private rom i større grad enn det offentlige rom. Mens det europeiske samfunn har gjennomgått en prosess der resultatet ble deling mellom religiøs og politisk makt, har religioner andre steder i verden fortsatt politisk så vel som religiøst herredømme. I Norge og andre europeiske land utfordres vi når disse religioner kommer til uttrykk i det offentlige rom, fordi vi har blitt vant til å tenke på kristendommen som en privat sak. Er det så mulig for kirken å drive misjon og samtidig vise respekt for andre menneskers religiøse og livssynsmessige overbevisning? Den kristne kirke mener at veien til Gud går gjennom Jesus, og bare ham. Kirkens historie gir mange eksempler på trostvang, noe som til dels skyldes overbevisning om at det var bedre å tvinge mennesker til himmelen enn å la dem gå fortapt, og til dels skyldes politiske myndigheters behov for en enhetlig religion i sine riker. Kirkens Herre synes imidlertid å ha lagt vekt på menneskets rett til selv å ta avgjørelsen om å følge ham, noe som illustreres i møtet mellom Jesus og en rik, ung mann, som velger å ikke bli Jesu disippel. Slik er det en utfordring for kirken å fortelle sitt budskap uten å falle for fristelsen til å ta avgjørelsen på vegne av andre. Kirken har ikke alltid respektert menneskers rett til å si nei til budskapet like mye som deres rett til å si ja. I sin misjonsvirksomhet må kirken ta hensyn til religionens individuelle så vel som kollektive side. En av de grunnleggende menneskerettigheter er retten til selv å velge sin religion, også gjennom å skifte religion. Vekkelseskristendommen, slik vi på Sørlandet kjenner den ikke minst gjennom bedehus og frikirkelige miljøer, har hatt sin styrke i å fremheve enkeltmenneskers rett til å velge religion, også på tvers av tidligere overbevisning og religiøs tilhørighet. Kristen misjon hviler jo ikke minst på den forutsetning at hvert menneske står ansvarlig for sitt liv, og derfor kan og skal velge selv. Samtidig er dette kun den ene side ved religionen. Det ser vi tydelig hvis vi tenker oss at en person i vår familie eller vennekrets hadde blitt buddhist eller hindu. Det hadde ikke bare vært en personlig avgjørelse, men hadde innebåret et brudd også med noe av det som vi oppfatter som vanlig norsk. At dette oppleves på samme måte av en person som omvender seg til kristen tro på bakgrunn av kristen misjon, har vi ikke alltid vært like bevisst på. Den kollektive side ved religionen er nemlig også en viktig del av menneskers liv. Den tar på alvor at mennesket er en del av en sammenheng, en familie, et folk og et land. Den kollektive side av kristendommen har vært representert i folkekirken, og uttrykkes ikke minst gjennom at flertallet av landets innbyggere fortsatt velger å døpe sine barn. Møtet med mennesker av annen religiøs tilhørighet kan føre til ny bevissthet om kristendommens betydning for egen identitet og historie. Jeg tror at begge disse sider ved kristendommen må tas på alvor når den kristne kirke skal tenke misjon i dagens samfunn. Når enkeltmennesker utfordres til å vende om til kristendommen, må man være oppmerksom på at disse menneskene kan være del av en familie, et folk og et land som har en annen religiøs bakgrunn enn kristendommen. Hva må endres som følge av en kristen bekjennelse, og hva kan beholdes på tross av denne bekjennelse? Når barn døpes fordi de er del av en familie og et folk som står i en kristen tradisjon, må man være oppmerksom på at enkeltmennesker har rett til selv å velge, også på tvers av sin kollektive arv. Kristen misjon må ta mennesker og grupper på alvor i det den utfordrer dem med sitt budskap, men samtidig overlater svaret til dem de forkynner for. I arbeidet med en ny oversettelse av Bibelen er også misjonsbefalingen foreslått endret. Der det før het: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, heter det nå: Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler. Denne nye oversettelse illustrerer en utfordring ikke minst til dagens kirke: Det er ikke lengre slik at misjonsarbeidet bare skal foregå i andre land, for deler av misjonsmarken er kommet hit! Kirken utfordres til å utbre sin lære i alle land uten hjelp av verdslig makt og myndighet. Avmakten, ikke makten, er kirkens viktigste og mest underkjente våpen når den skal utføre sitt misjonsoppdrag.