GRIMSTAD: I 1978 var Ronny fem år og tredjemann i søskenflokken. Anne Lise Halvorsen var 30, og satt alene med fire barn fra 8 år til 7 måneder da ektemannen ble drept i en trafikkulykke.Allerede da var det klart at Ronny ikke var som de andre. Hun visste ikke da hvor mange og hvor tunge tak som lå foran.På skolen gikk det dårlig. Han kunne ikke konsentrere seg, var høyt og lavt. Ei urokråke og en umulius. Han lærte ikke å lese og skrive. PP-tjenesten og andre instanser ble koblet inn.POLITIET kom TIDLIG på døra, på grunn av guttestreker over kanten. Det skulle bli verre.— Naboene klaget. Ronny fikk skylda, enten han hadde gjort det eller ikke. Men han hadde nok gjort det, i de fleste tilfellene, sier Anne Lise.Hun er et lite, vevert og hardt prøvet menneske. Uten sentimentalitet. Ingen skal kunne påstå at hun prøver å bortforklare at sønnen hennes har påført mange mennesker belastninger. Men gjør ikke noe vesen av at han nok la de tyngste børene på nettopp hennes skuldre.Hun jobbet og slet for å holde det gående som både mor, far og forsørger for fire små barn.De tre andre i søskenflokken klarte seg godt. I dag driver en av dem eget verksted, det er mamma stolt av. De to andre har etablert seg med familier og skaffet henne sju barnebarn.- RONNY ble MOBBET fordi han ikke kunne lese og skrive. Siste året på skolen fikk han egen lærer og gjorde store fremskritt. Han kunne etter hvert lese og skrive, selv om det var mye feil.- Allerede som barn var han en umulius?- Ja, det er det ingen grunn til å legge skjul på. Samtidig var han liten og engstelig, uten selvtillit. Livredd for doktor, tannlege og sprøyter hos helsesøster. Men han hadde et hjerte av gull. Han var omsorgsfull og omtenksom, i alle fall for oss i familien. Både jeg og min mor hadde alltid et helt spesielt forhold til Ronny - kanskje nettopp fordi han trengte litt ekstra, sier Anne Lise.Han fikk aldri fullført ungdomsskolen. Kom aldri i fast og ordnet arbeidsforhold. Jobbet litt på mammas arbeidsplass, var på ulike prosjekter. Men det meste rant ut i sanden.Han tok sikkerhetskurs for sjøfolk. Og fikk hyre på ei ferje i Englandsfart.- Han gikk i land etter første turen. Han fikk det ikke til og ville ikke mer. Han eide ikke selvtillit.Ronny prøvde seg på gårdsarbeid. Og så mekket han biler, sent og tidlig.- Han hjalp VENNER og kjente. Fiksa og mekka. Ja, han kunne skru biler, sier Anne Lise.Jeg aner en stolthet i stemmen. Men den varer ikke lenge.- Egentlig var det vel svart arbeid han drev med.Kontakten med politiet ble etablert da han fikk mopedlappen. Han kjørte uten hjelm og for fort. Så fulgte biltyverier og innbrudd. Han var knapt mer enn atten år da han første gang havnet i fengsel.- Og det hjalp lite?- Ingenting. Han fortsatte med brekk og biltyverier. Jeg har ikke helt tall på dommene, men han satt nok inne fem-seks ganger.Sier Anne Lise og ser ikke bort fra at tallet kan være enda høyere.- Besøkte du ham i fengselet?- Ja, alltid. Han var jo gutten min. Vi sto hverandre nær og ville hverandre godt. Ronny har aldri vært annet enn snill med meg og familien. Dessverre klarte jeg ikke å få ham til å være like snill med alle andre.Med STOLTHET MINNES hun at politifolk - som hun etter hvert ble godt kjent med - også fremhevet at Ronny var en grei og snill gutt på bunnen.- Det gjorde meg glad, selv om det var mager trøst.- Han ble aldri dømt for vold?- I alle fall ikke det jeg vet, sier Anne Lise.Og holder muligheten åpen for at det nok finnes en del i Ronnys liv som hun ikke helt har oversikt over.Hun forteller om sønnen som var barnebarnas favorittonkel. Småunger, enten det var slektninger eller naboer, elsket å leke med Ronny. Og han med dem. Sammen med dem var han ikke underdog. Da hadde han selvtillit og trygghet - og en god følelse av å bli regnet med, bety noe.Det var alltid Ronny som var julenisse. Alltid.- Unntatt siste jula. Da var barnabarna blitt så store at de fant det mistenkelig at Ronny aldri var der da nissen kom. Ronny ville beholde spenningen og mystikken. Han engasjerte en kompis som nisse. Og så satt han der midt blant nevøene og niesene som ikke skjønte noe da nissen dukket opp, husker Anne Lise.Hun har MANGE gode minner i sitt hjerte, Anne Lise Halvorsen. Og tallrike sår i sjelen.- Forsto du aldri at Ronny var syk, at han kanskje burde fått en diagnose?- Jo, jeg hadde nok en følelse av det i mange år. Og jeg fikk hjelp, jeg klager ikke på det. Men verken PP-tjenesten, skolen eller andre fant ut at han var syk. Bare at han var umulig. Jeg har tenkt mye på om jeg kunne ha gjort ting annerledes, men finner ikke svar. Han savnet sterkt sin far, de var tette, de to. Og den rollen klarte jeg nok aldri å fylle.Hun plages av dårlig samvittighet overfor de tre andre barna, selv om de altså har klart seg godt. Kanskje fikk de ikke den oppmerksomheten de fortjente, siden Ronny tok så stor plass og så mye av kreftene.Det ble en opptur både for Ronny og mamma, da han i 1999 fikk en datter.- Han FORGUDET HENNE, hun var hans øyesten. Men kriminaliteten fortsatte, selv om han satt inne «bare» en gang i løpet av de fire årene hun fikk beholde pappaen sin. Heldigvis hadde han såpass vett at han tegnet en livsforsikring. Nå er hun i alle fall sikret et godt økonomisk grunnlag når hun blir voksen. Hun er ei strålende lita jente som besøker meg ei helg eller to i måneden, fortelle Anne Lise.I 2003, noen måneder før han ble drept, ble Ronny rammet i skuldra av et skudd. Saken ble aldri oppklart, Ronny hevdet han ikke visste hvem som skjøt.- Han lå tre-fire uker på sykehus, og da fant de ut at han hadde ADHD. Akkurat slik svært mange i norske fengsler har. Han ble så glad over diagnosen, endelig fikk han en forklaring på sin annerledeshet og sin tvilsomme atferd. Vi gledet oss begge til at han skulle bli utredet nærmere. Det var meningen at han etter hvert skulle få medisinering. Kanskje kunne Ritalin eller andre legemidler gi ham ro i sjelen og et nytt og bedre liv.Verken Ronny eller Anne Lise fikk svar på sine spørsmål og forhåpninger.RONNY FORTSATTE som før. Den 21. desember 2003 stjal han en bil i Froland. Tre skudd ble avfyrt mot bilen. Ett av dem traff og drepte Ronny.Anne Lise ble vekket av en telefon tidlig om morgenen. Hun rakk ikke besvare den. Hun trodde det var Ronny og ringte ham opp flere ganger den formiddagen. Mobilen var slått av, sa teledame-stemmen.Noen timer senere ringte Ronnys søster, hun hadde hørt rykter om at Ronny var skutt. Mamma ringte politiet, som bekreftet ryktet.- De sa de ville komme og snakke med meg. Men de dukket ikke opp, i stedet kom presten. Jeg husker ikke så mange detaljer, annet enn at de tre andre barna også kom etter hvert.- Fikk dere noen hjelp?- Familien som eide bilen i Froland fikk krisehjelp. For oss var det aldri snakk om noe slikt tilbud. Jeg syns det er helt bak mål. Folk kan mene og si hva de vil om Ronny, men vi i familien har i alle fall ikke gjort noe galt, sier Anne Lise.FASTLEGEN HENNES formidlet imidlertid kontakt med psykolog, og hun har fortsatt utbytte av de jevnlige konsultasjonene.Hun vitnet i begge rettssakene. Mannen som skjøt fikk i tingretten to års fengsel. I lagmannsretten ble straffen halvert.- Jeg la ikke skjul på at Ronny var kriminell og hadde gjort mye galt. Men for meg var han akkurat like verdifull som de andre tre barna mine.Hun trodde ikke noe verre kunne skje, enn å miste en ektemann.- Å MISTE et barn er mye verre. Enda verre ble det på grunn av måten det skjedde på. Hadde det enda vært en ulykke eller sykdom. Dette var så meningsløst. Og så straffen på bare ett år. Jeg reagerte sterkt, det signaliserer at Ronny var lite verd.- Men uansett straffeutmåling, du får ikke Ronny tilbake?- Det er riktig, men det blir for enkelt. Dessuten vil jeg ikke ha amerikanske tilstander, der er det visst lov å skyte folk som trør på plenen din. Og jeg kan ikke fri meg for tanken på at hvis det hadde vært omvendt oppe i Froland, ville straffen blitt annerledes.- Hva mener du med det?- Tenk deg at Ronny, den kriminelle, hadde skutt bileieren. Da er jeg nokså sikker på at han hadde fått en helt annerledes straff. Dette forteller meg nokså mye om menneskeverd, sier Anne Lise.Hun byr på hjemmelagede vafler og svenske godterier i glass.Årets FERIE var to dagers biltur med en venninne til Strømstad.- Jeg gjorde et kupp og fikk fatt i tre esker med rimelige stearinlys.Hun tenner et lys på graven hans så ofte hun kan.- Ikke fordi han var så storartet mot samfunnet og omgivelsene. Bare fordi har var gutten min. Overfor meg en omtenksom og snill gutt. Og fordi jeg var - og er - mammaen hans, sier Anne Lise Halvorsen.kjetil anthonsen@fedrelandsvennen.no