KRISTIANSAND: Beate Kvamme mistet sin førstefødte. Levi Sørensen ble 20 år. Han ble skutt og drept i leiligheten i Gimleveien. Etter at skuddet falt ble Sørensens kamerat Hansi utsatt for drapsforsøk med kniv. Han klarte å komme seg unna. Foreløpig ønsker han ikke å stå fram med fullt navn, men bruker gjerne kallenavnet Hansi.

Han løp for livet fra Gimleveien. I mellomtiden ble Levi Sørensen fraktet i en bilhenger ned til Otra, knivstukket og dumpet på elva.

Fædrelandsvennen møter Beate Kvamme og Hansi i det som var Levi Sørensens barndomshjem. Det var her de 11 nærmeste vennene til drapsofferet var sammen med Beate Kvamme og familien på julemiddag i fjor, et halvt år etter drapet. Hit kom de samme vennene tilbake igjen 6. august i år. Den dagen Levi Sørensen skulle ha feiret sin 22-årsdag. Men han var ikke til stede.

På veggen henger bildet av ham. Sørensens to små halvsøsken har laget hvert sitt hjerte som henger under bildet. Et eget bord i stua er dedikert 20-åringens minne. Der ligger fotoalbumet som mor laget til hans 19-årsdag. Det er supplert med bilder mor har limt inn. Blant andre fra begravelsen, og med bilder av båren.

Angst og uro

Hansi hadde jobb i IT-bransjen da han ble utsatt for drapsforsøket 15. juli i fjor. Han har senere gjort forsøk på å jobbe, men han klarer det ikke. Manglende nattesøvn, angst og uro preger hverdagen. Han tør ikke gå på byen. Han drikker ikke lenger alkohol, fordi det forsterker reaksjonene som følge av det posttraumatiske stressyndromet han har fått. Han har fått god støtte fra egne venner og andre venner av Levi Sørensen.

Av og til stopper han opp, og tenker om han kan stole på folk.

– Nå har jeg igjen hatt en periode med mareritt om natta. Det er noen som kommer etter meg og vil ta livet av meg.

Hansi sitter i sofaen i stua til Beate Kvamme. Han sier lite.

– Har du felt noen tårer etter det som skjedde med Levi Sørensen og deg?

– Nei. Jeg får ikke til å gråte slik andre gjør det. Men jeg gråter veldig masse inni meg. Slik er det kanskje med gutter. Det er ikke så enkelt å snakke om det som har skjedd heller med kompisene. Men, det går fint å snakke med terapeuten som jeg samtaler med hver uke, sier Hansi.

Frykten

Beate Kvamme har også en periode slitt med mareritt. – Det å være på flukt og ikke kunne beskytte barna mine. Det er vondt, sier Kvamme, som har gått i en motbakke fra 15. juli i fjor fram til i dag. – Jeg går også i terapi hver uke. Mannen min og barna har vært en livbøye for meg, og jeg hadde ikke klart med uten dem. Hele familien har vært en stor støtte og styrke. Så snakker Hansi og jeg sammen. Jeg har noen gode venninner som har vært til støtte og hjelp. Jeg har delt min sorg og mine bekymringer med disse venninnene.

I et halvt år etter drapet klarte ikke Beate Kvamme å skjære brød. Hun visste det var brukt en brødkniv mot sønnen hennes før han ble dumpet ut i Otra.

Hansi har fått seg egen leilighet, og han skal begynne å trene på helsestudio sammen med Levi Sørensens jevnaldrende halvbror. Det ser han fram til. Livet har vært vondt og vanskelig en lang, lang periode.

– Er det lettere nå?

– Litt. Men det går sent. Altfor sent.

Beate Kvamme konstaterer at den manglende anken fra riksadvokaten bidrar til å sette en slags sluttstrek for den offentlige straffeprosess mot drapsmannen.

Et vakuum

– Vi ventet lenge på rettssaken. I rettslokalet trodde jeg at følelsene ville bli mobilisert. Jeg så for meg en gutt med horn i panna. Men han så jo helt vanlig ut. I retten gikk jeg inn i et slags vakuum. Jeg forsto ikke helt hvorfor jeg var der.

– Hater du drapsmannen?

– Nei. Jeg føler ingen ting. Ikke engang sinne. Men jeg håper jeg vil klare det en dag.

Hun mistet sin førstefødte.

– Jeg vil ikke at andre mammaer skal opplevde det jeg har opplevd. sier Beate Kvamme.

Hansi går fortsatt aldri alene, og holder seg til sine faste venner. Han sliter med å stole på andre enn dem som står ham nærmest.