KRISTIANSAND: — Noe fanget oppmerksomheten min da døren gikk opp, men jeg vet ikke helt hva det var. Jeg så de hadde noe foran ansiktet og tenkte «så tåpelig». Så tenkte jeg «jøss, hva skjer» og snudde meg en gang til. Da så jeg rett inn i munningen på pistolen. «Legg dere ned», sa ransmannen til meg, forteller Hilde Åstrøm.

— Jeg la handa på Per Christians arm og sa at vi må legge oss ned.

— Da snudde jeg meg og så rett inn i pistolmunningen, og den var ikke liten. Det var bare å legge seg ned og konsentrere seg om å se i golvet. Jeg skjønte med en gang at det var alvor, supplerer Per Christian Giving.

— Vi gjorde det vi beskjed om. Jeg var skikkelig redd, for å si det litt forsiktig, sier Åstrøm som legger til at det var raneren med den mørke genseren som pekte med våpnet mot dem.

Samboerparet havnet midt i dramatikken litt før klokken 10.30 fredag da Sparebanken Sør ble ranet.

Hun konstaterte at ranerne sa «fyll opp i posene» og noe med «tidslåsen». Ranerne sparket inn sperringen, og en av dem kom seg inn bak skranken. Hun så også at en av dem hadde joggesko, noe også overvåkningsbildene viser.

MOBILEN RINGTE.

— Hva mer som skjedde under selve ranet, vet jeg ikke. Bortsett fra at de tre minuttene det varte, virket utrolig lange. Og mens jeg lå der, ringte mobiltelefonen min. Det var som om klokkene i domkirka ringte, men det hørtes nok bare slik ut. Jeg ble livredd og begynte å hyperventilere. Da sa Per Christian at jeg måtte puste med magen og puste i hans rytme. Det hjalp, forteller Hilde Åstrøm.

— Da Petter (nestsjefen med etternavn Falkum. Red. anm.) sa «nå er de ute», reagerte vi veldig forskjellig. Jeg tok til tårene, mens Per Christian var kald og rolig. Men straks ranerne var ute, kom folk fra banken og tok hånd om oss. Det var utrolig bra, sier Hilde Åstrøm.

De to møtte Fædrelandsvennen i går kveld sammen med banksjef Lars Pedersen.

— Jeg tror vi har taklet det bra, takket være at vi ble ivaretatt av banken fra minuttet etter at ranerne var ute av banklokalet, forteller Hilde Åstrøm.

— Bare husk - det var pengene de ville ha, ikke dere, sier Lars Pedersen.

I helgen var de i Horten på 60-årslag til en kollega av Giving. De beskriver en helg med svingende humør og felles bearbeiding.

MIDT I FERJEBRANN.

Per Christian Giving har hatt en ekstra tøff periode.

— Jeg føler jeg har hatt min dose nå. Sist jeg var på jobb, på danskeferja «Peter Wessel» mellom Larvik og Hirtshals, var det brann i hovedtavla i maskinrommet og evakuering. Jeg var med på slukkingen. Det var veldig dramatisk. Båten skal seile igjen i dag. Jeg skal på jobb igjen i morgen. Jeg vet at flere vil ha problemer med å gå ned i maskinrommet igjen, sier Giving.

— Før vi gikk i banken fredag, var jeg med tannlegeskrekk hos tannlegen. Da jeg satt i tannlegestolen, tenke jeg at «det kan jo ikke bli verre enn dette». Noen minutter senere stod vi midt oppi ranet, sukker Giving.

Han gikk på skole i Tønsberg sammen med styrmannen som var om bord på «Bourbon Dolphin» som gikk ned utenfor Shetland.

— Han overlevde, heldigvis, sier Per Christian Giving. Stille.