Kristiansand: — Jeg vil gjerne takke Borgny for lang og tro tjeneste for oss. Det er imponerende, og det er med ærbødighet og respekt at jeg takker deg. Jeg tror ikke vi vil oppleve at det er mange i vår generasjon som har en slik tjeneste å vise til, sa Kjell Tangen fra Betanias misjons- og hjemmeutvalg til den hjemvendte misjonæren under takkefesten i går kveld.Og det var ikke bare Tangen som ønsket å takke Borgny Viblemo for arbeidet hun har gjort i Swaziland. Betanias lokaler i Kirkegaten var fullt av mennesker som ville ære den spreke 81-åringen.- Det er nok mange av dem som er her i dag som aldri har verken sett eller truffet Borgny før. Men at de har hørt om henne og sett bildene av henne på veggene her, det er helt sikkert, sa Per Arild Weiby, før Borgny selv ble overrakt blomster og hyllet med trampeklapp.Borgny Viblemo er født og oppvokst i Laudal. Senere flyttet hun til Kristiansand, og i august 1954 følte hun misjonskallet og bestemte seg for å reise til Swaziland i Sør-Afrika. Hun lærte seg raskt språket, og ble etter hvert involvert i å drive et barnehjem i en av byene der nede. I 1982 var hun med å bygge et helt nytt barnehjem, som tok seg av foreldreløse, uønskede eller syke barn. - Mange fikk et godt hjem hos Borgny, skrøt Weiby.Etter hvert ble Swaziland nasjonalisert. Landet skulle selv drive seg videre, og misjonærene har siden reist hjem. Borgny var den siste norske misjonæren som forlot landet, da hun kom til Kristiansand 12. januar i år. Det var ikke lett for henne å dra, og da hun skulle fortelle om det, presset tårene på.- Det var ikke lett å reise, men det er fint å se familien igjen. Jeg har lengtet etter å se dem, fortalte 81-åringen. Over hundre barn

Borgny selv ble aldri gift, men mange barn har hun.- Det har vært over 100 barn innom barnehjemmet i løpet av de årene vi drev det. Jeg er veldig glad i dem, og alle de barna er blitt som mine egne. Noen av dem er gift og har fått barn selv, og det er godt å se. Men de kommer nok ikke på besøk, de har nok å stri med der nede, sier hun.Hedersgjesten på festen er takknemlig for feiringen, og blir litt forferdet når hun kommer på at hun har glemt å takke dem for blomstene og de flotte ordene.- Jeg setter stor pris på at de er så takknemlige for arbeidet jeg har gjort i Swaziland, og det er en flott fest. Det er veldig hyggelig å se gamle venner og forsamlingen igjen. Men det blir nå litt mye styr og stas, synes jeg, smiler hun, før hun gjør seg klar til å hylles enda litt mer med flott kake og kaffe.