KRISTIANSAND: Den dagen Benjamin Hermansen ble drept i rasistisk vold, reiste tre elever i klassen til Mildreck seg opp og klappet. Da fikk de en advarsel av læreren. Men bortsett fra det, gjorde Marnardal ungdomsskole ingenting med rasismen.Fredag fortalte Mildreck Salazar (19) sin historie på en samling på Samsen for folk fra blant annet UDI. Mildrecks historie er en av mange i den nye håndboka som skal spres over hele Norge, «Å finne styrken i mangfoldet».Heftet inneholder en rekke erfaringer som ungdommer med minoritetsbakgrunn har hatt i møtet med det offentlige i Norge. Det gir også gode råd og tips til hvordan skoler, sosialarbeidere og andre offentlig ansatte kan bli bedre til å takle det utfordrende møtet med minoriteter i Norge. Passive tilskuere
Mildrecks møte med den norske skolen var lite hyggelig.— Vi kjente ingen. Da jeg begynte på skolen kom det opp slagord mot innvandring på veggene på skolebygningen. Jeg var den eneste innvandreren på hele skolen. Det visste jo rektor og lærerne også, men ingen gjorde noe for å støtte meg. Jeg følte meg veldig ensom uten støtte fra de voksne, forteller Mildreck.På det verste fikk hun følgende råd hjemmefra:- Pass på hvor du går. Når det finnes slike holdninger i klassen, vet en ikke hva som kan skje, forteller Mildreck.- I Mildrecks tilfelle var det barn som sto for rasistisk mobbing, med offentlig ansatte som hjelpeløse tilskuere. Historien hennes viser at det er behov for å jobbe med holdninger, og at offentlig ansatte trenger å rydde bort egen usikkerhet og tafatthet i møte med rasisme, sier prosjektleder Lisbeth Reed.Mildrecks råd er enkle, men samtidig vanskelige:- Snakk sammen. Finn løsninger sammen og lær av hverandre, sier Mildreck.Håndboka gir følgende råd til skolefolk:Vi må ikke være feige og unnvikende når kolleger, barn, eller foresatte opptrer fordomsfullt eller rasistisk.Først og fremst må rektor og personalet markere tydelig at rasisme ikke aksepteres.Ivaretakelse av den som blir mobbet må prioriteres først.Det må reageres kraftig på handlingene, samtidig som ungdommene må få rom til å endre kurs. «Mangfoldsryggmarg»
Lisbeth Reed mener det er en mangel på «mangfoldsryggmarg» blant offentlig ansatte, som er utrent i å takle mangfoldige behov.- Jo mer brukeren avviker fra gjennomsnittet, jo mer merkes det. Hvis vi har en forestilling om at folk bør tilpasse seg ett bestemt format, blir det en stor utfordring å gi forskjellige brukere det tilbudet de trenger, sier Reed.Mange av de rådene hun gir innebærer at offentlig ansatte må møte familien med minoritetsbakgrunn over en kaffekopp til en uformell prat. Ofte vil slike møter ende opp i at de sammen finner løsninger på utfordringene.Egen gruppe med jentesvømming kan eksempelvis også bli et tilbud til norske jenter som sliter med sitt kroppsbilde, som anorektikere og overvektige.Skolekjøkkenet kan kutte ut pølser med svinekjøtt slik at muslimer kan delta. Skolen kan ut låne sykler og ski til dem som ikke har det.Hvis barnet kommer til barnehagen uten sko, kan de ansatte gjennom en kaffeprat med foreldre oppdage at foreldrene er bekymret for at ungen skal leke ute. Sammen kan de finne løsninger.Også barnevernet bør tenke annerledes når de nærmer seg minoritetsfamilier, påpeker bosniske Indira Derviskadic. Heller enn standardmessig å stille med politi i barnevernssaker der faren er voldelig, mener hun politiet bør holde seg i bakgrunnen.- Vi har eksempler på situasjoner hvor det har gjort ting verre, i tilfeller der faren er blitt torturert av politiet i sitt hjemland, forteller Derviskadic.Hun peker på opprøret i Paris som eksempel på hvordan det kan gå i Norge hvis minoritetene ikke blir møtt med respekt, får jobb og muligheter.- Jo mer sårbare folk er, jo viktigere er det å møte dem med respekt og bygge tillit, sier Reed.