Her er Aris tekst (for de som er interessert) som ifølge Dagbladets nettsider er trykket i Dagbladet i dag. Dette er altså Aris ord: <p/> Du og jeg er svært forskjellige, sa Erlend Loe første gang vi møttes. Det var høsten 1999 og jeg spurte ham om vi skulle alternere på en spalte i Aftenposten. Det virket som han ikke kunne få seg til å tro at det var nettopp derfor jeg spurte akkurat ham. Loe vs Behn. Allerede da innså jeg hvilken fornøyelig divergens han og jeg representerer i norsk litteratur. Selv mente åpenbart Loe at likhet er å forvente som den beste tilnærming for å produsere tekster, i en humørløs tanke om at like barn leker best også i litteraturen som ellers i den trauste middelklasse-konformiteten han later til å være forgapt i. Erlend Loe er sosialdemokrat og snill gutt. Det er slik han er blitt oppdratt av sine velmenende akademikerforeldre. Det sier seg selv at han til tross for sine innvendinger om et samarbeid, likevel så seg nødt til å takke ja til å dele spalteplass i Aftenposten. Vi gjennomførte stafetten tolv runder til ende, uten på noen måte å nærme oss hverandre det minste. Loe skrev ned sine små, hverdagslige observasjoner og pussigheter. Dette som menigmann tilsynelatende aldri får nok av. Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen. Bevares, det trivielle kan da umulig kjede noen. Så sant det følger en bittersøt latter med på kjøpet. Noe det gjør i tekstene til Loe. Uavlatelig, i en jevn strøm av benløse floskler og selvfølgeligheter. Det er dette som år etter år gjør ham til en kommersiell suksess. Harmløs. Ufarlig. Konform på samme måte som den største sosialdemokratiske industrigiganten vi har: møbelkjeden IKEA. Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen. <p/> Hva Behn drev det til i spalten i Aftenposten? Jeg messet om at jeg reiste til Las Vegas sammen med Vergil for å oppsøke den andre siden av sivilisasjonen. Det er klart jeg la meg durabelig til for hogg hos den norske gjengsementalitetet med slike vendinger. Siden har jeg som kjent blitt angrepet fra både nær og fjern, rundt regnet fått høre det fra alt som kan krype og gå av meningsdannere i Norge. Deriblant Erlend Loe. Ved ulike anledninger har han kommet med utilslørte angrep på familien min og meg. I en av sine populære Kurt blir grusom-bøker finner han det på sin plass å gå løs på Märtha og hennes skildring av sine opplevelser på pilegrimsvandringen til Trindheim. Erlend Loe vet igjen hva som er best: Bryter du mot normen og bruker ord og vendinger som hvermannsen ikke gjenkjenner, skal du jaggu tjores fast i gapestokken og hånes herfra til evigheten. <p/> Så langt, alt ved det normale. Hvorfor da dette innlegget? Erlend Loe har igjen beklaget seg over at jeg er ham så fullkomment fremmed, i sin mainstream-blogg hos Stavanger Aftenblad akker han seg over at jeg snakker et språk han ikke forstår. Han driver det så langt som til å si at min opptreden på Skavlan kan sammenliknes med Charlton Hestons demente og tragiske forsvar for våpenindustrien i Michael Moores ‘Bowling for Columbine’ (sic). Han trygler om at Fredrik Skavlan burde ha beskyttet Behn mot seg selv. Igjen vet altså Erlend Loe hva som er rett og galt. Hvem som bryter mot den trauste gjengesmentaliteten. Hvem som er de ravende gale. Takk, Erlend. Den dagen du og jeg snakker samme språk, ber jeg innstendig om at Fredrik Skavlan må sette meg på sterk medisinering. Ari Behn
