FROLAND: – Du er ikke normal hvis du ikke har skyldfølelse når du ser hvilke konsekvenser og hvilket resultat denne brannen har ført til.

Johnny Kile, hans far Steffen og broren Rune gjemmer seg ikke bort fra folk på kommandoplassen i Mykland sentrum.

Alle vet alt om hva som skjedde og hvem som utløste brannen. Kile går rundt med firmanavnet på ryggen av kjeledressen.

– Det har vært helt bevisst, sier han.

Johnny Kile har fått mange klapp på skuldrene i løpet av de siste dagene. Bygdefolket har gitt uttrykk for sympati. Selv sier han ikke så mye. Han og familien har jobbet i stedet. Gratis og på dugnad som mange andre. Kolleger av Kile har også kommet til for å hjelpe. Alle føler ansvar.

Plutselig brant det

Johnny Kile var på jobb mandag for en uke siden i skogen litt nordvest for Mykland sentrum, ikke så langt fra Mjålandsvannet. Han hadde oppdrag i området med skogsmaskinene sine. Han hadde fraktet ut mye tømmer denne dagen. Da han var på vei tilbake i hogstfeltet om ettermiddagen, etter å ha løftet ut tømmer med maskinen, oppdaget han at det brant.

– Det må ha slått gnister fra metallbeltene på skogsmaskinen. Jeg har ingen annen forklaring på hvordan brannen oppsto, sier Johnny Kile.

Han er sliten, Han er skitten, han er tørst og han er sulten. Det er vanskelig å tenke tilbake på oppstarten.

– Jeg forsøkte å slukke, men hadde ikke sjanse i vinden. Jeg ringte brannvesenet. Det brant helt forferdelig, og det spredte seg fort.

Skyldfølelse

Johnny Kile sier han her tenkt og tenkt på om han gjorde alt rett der og da.

– Selv om alle sier at jeg skal se bort fra skyldfølelsen er den jo der. Jeg er ikke redd for å bli straffeforfulgt. Men jeg tenker mye på dem som har mistet hytta si. Eiendeler. Det er ganske ille, sier Kile.

Han kikker ned i bakken, snur seg vennlig mot alle som hilser og kommer forbi.

– Jeg er imponert over alle de sivile som kommer for å hjelpe, fremholder han.

Selv har Kile, bror og pappa som driver Kile Skogsdrift sammen, ikke hatt særlig mange pauser. I helga har de ryddet branngater med skogsmaskinene sine. Gratis og på dugnad. Når vi spør Johnny Kile hvor mange timer han har sovet siden forrige mandag kommer det litt motvillig og litt forsiktig: Seks-sju timer!

– Brannen og omfanget har blitt så stort at det nesten er vanskelig å forstå det hele, sier han lavmælt og ettertenksomt.

Kile gjør seg klar til ny innsats. Han laster opp bilen med mat og drikke. Ute i skogen står skogsmaskinene og venter. Han får nok et klapp på skuldra fra en sambygding.

– Det hjelper, sier han.