kristiansand: Gamle sjøfolk — fra den gang Norge var en skipsfartsnasjon - vil huske ham som sjømannspresten.Statsledere og nødstedte vil minnes ham som generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp.Kristiansandere flest har bildet av domprosten og direktøren for «Sørlandet i 100» på netthinnen.Han har levd mange liv, Jappe Erichsen. Felles for dem er at han alltid har vært prest og alltid har operert internasjonalt. Verden har vært hans arena.Hans mantra har vært å vise humanitet og medmenneskelighet i praksis. Det er for sin humanitære innsats at han er slått til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Sjømannsprest
Sitt liv summerer han opp i raske riss:Født i Arendal for 66 år siden, utdannet prest ved Menighetsfakultetet. Sin første tjeneste som feltprest i 1963-64.Så 14 år i Den norske Sjømannsmisjon. Først fire år som kapellan ved sjømannskjerka i New York, på seksti-tallet. Da Brooklyn fortsatt var norsk og du kunne få kjøpt komper og brunost på annethvert hjørne.- Sjømannsmisjonen var en fantastisk start på prestetjenesten min. Den utvidet rammene for livet mitt. Menneskene som utgjorde menigheten på kjærka hadde jeg ikke møtt i Arendal eller andre steder her hjemme. Jeg fikk en dypere forståelse av hva kirken skal være - at den skal handle, gjøre noe for mennesker, vise medmenneskelighet. Ord som bare blir ord mister sin troverdighet. Jeg lærte ei viktig lekse i Sjømannsmisjonen, og skulle senere få den bekreftet i Kirkens Nødhjelp.Han krysset Atlanteren og ble sjømannsprest i Hamburg i sju år. Så tre år som utesekretær på sjømannsmisjonens hovedkontor i Bergen. Med ansvar for drift av og personale til kirkene ute - han besøkte samtlige verdensdeler. Kirkens Nødhjelp
I 1978 overtok han som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp - det skulle bli fjorten år der også, med nød, død, dævelskap og krig. En annerledes jobb, der politisk virksomhet ble en viktig del av hverdagen.- Ja, du er nødt til å jobbe politisk hvis du skal komme noen vei med humanitært arbeid. Du må vise respekt for systemene i alle land, du må ha tillatelse til å arbeide humanitært før du setter i gang.- Og hvis du ikke får tillatelse?- Så må du jobbe illegalt, sier Jappe, uten å blunke.Han gjorde det i Etiopia, Eritrea og Sør-Afrika.- Det ble betraktet som innblanding i indre anliggender i Etiopia å støtte regjeringens fiender i borgerkrigen. FN og store kirkeorganisasjoner løftet ikke en finger. Kirkens Nødhjelp kjørte løpet fra 1978 til krigsslutt i 1991. De siste årene hadde dette illegale arbeidet et budsjett på 900 millioner årlig, det sier noe om dimensjonene.Kirkens Nødhjelp støttet varmt dem som kjempet for frihet og likhet i apartheidtidens Sør-Afrika. Et risikabelt arbeid, men det endte godt - i enhver forstand.- Og denne slags forbrytelser gis det tilgivelse for?- Det er det ikke nødvendig å be om engang, fnyser Jappe. Medmenneskelighet og humanitet har sitt eget imperativ. Budbringer
Jappe Erichsen hadde mer enn en finger med i den nye konflikten mellom Etiopia og Eritrea fra 1998. Han kjente begge statslederne, og i en samtale med den ene ante han at han kunne formidle noe til den andre. Han reiste i skytteltrafikk, det var ingen formell megling, han var bare budbringer.Krigen opphørte.Jappe fikset freden, kunne vært en passelig tabloid tittel.- Er du ganske galen, flirer han. Og understreker at oppgaven var krevende, utmattende og spennende. Men han var bare en bitte, bitte liten brikke i et digert puslespill. Bistand
— I mange andre puslespill passer bitene dårligere sammen. Nytter det med bistandsarbeid, Jappe?- Ja, men det er et vanskelig spørsmål. En kollega som sluttet etter femten års innsats sa at det var flere nødlidende enn da hun startet. Det er riktig, men også riktig at mange er blitt hjulpet. Store befolkningsgrupper har opplevd fremgang i levekårene sine. Men det er ingen hemmelighet at den aller fattigste del av verden sakker akterut. Det ville vært mye verre om vi hadde gitt opp eller latt være å hjelpe. Vi må ha motkrefter til en vond utvikling; solidaritet, medmenneskelighet, humanitet.- Vi sitter her i vår velstand og slår oss på brystet med vår årlige TV-innsamling?- Noen mennesker er veldig engasjert, de gir så de merker det. Men de fleste av oss gir av overflod, vi må vokte oss for å bli selvgode. På den annen side skal vi ikke bedrive selvpining - en 1000-lapp av vår overflod rekker langt i et utviklingsland. Og som nasjon er vi i teten i bistand, vi har råd til det og vi gjør det. Ikke alle land følger opp. Nansen-ånden
— Hva syns du om den hjemlige asyl- og flyktningedebatt?- Det er tragisk at begrepet flyktning nærmest er blitt et skjellsord på den kanskje mest sårbare gruppe mennesker i verden. De har ingenting, ikke engang et land å bo i. Nansen-ånden er i ferd med å fordufte. På 50-tallet da Ungarn ble okkupert, tok vi imot flyktningene med åpne armer og dugnad.- Hvorfor er det ikke slik i dag?- Fordi vi i dag ikke riktig vet hvem vi skal synes synd på og hvem vi skal være sinna på. Flyktningebegrepet er blitt mer komplisert enn før. Noen asylsøkere kommer til Norge, ikke fordi de er egentlige flyktninger, men fordi de ser en arena for kriminell aktivitet. Slikt skaper holdninger som rammer uskyldige - de reelle flyktningene som må og skal hjelpes.Fjorten år i Kirkens Nødhjelp var ei lang og hard økt. Men Jappe hadde mot og krefter til å fortsette, selv om han kanskje ikke kunne fortsette til pensjonsalderen. Han drøftet saken med styrelederen.- Han sa seg enig i at en nedtrapping ville være fornuftig. Jeg kunne ha drept ham på stedet, tilstår Jappe.Styreformannen skulle selvfølgelig ha sagt, hør her Jappe, du må endelig fortsette, alt har gått bra til nå.- Han sa ikke det, han så at alt har sin tid. Han var en klok mann. Domprost
Sier Jappe, som så ble domprost i Kristiansand - og da er vi kommet til 1992.- Ni kjempefine år, stor frihet og et ufattelig positivt og oppegående menighetsråd.- Og internasjonale aspekter også i Domkirken?- Ja visst, mange. Vi fikk testet oss da kosovoalbanere banket på kirkedøra i -93. Menighetsrådet sa ja til kirkeasyl, jeg følte vi avla et sterkt vitnesbyrd for omgivelsene. Vi støttet oss til dem som hadde vært i Kosovo og som sa at det var umulig å sende dem tilbake - og trosset altså norske myndigheter som handlet på tvers av alle faglige anbefalinger.Det er neppe noen overdrivelse å si at livet så langt hadde gått Jappes vei. Det manglet bare en siste etappe som biskop før pensjonisttilværelsen. Ikke biskop
— Vi må snakke om det også, nedturen etter at du ikke ble biskop?Han gjør det høyst motvillig, fordi han er absolutt ferdig med den saken.- Jeg opplevde det ikke som nedtur. Biskop har aldri vært en del av mine drømmer eller ambisjoner, men prosessen var vanskelig. Alibiet med aldersgrense på 60 år opplevdes ikke troverdig. Det var også bittert å bli mistenkeliggjort fordi jeg fikk støtte fra mer liberalt hold. I stedet for å se positivt på mangfoldet i nettverket mitt, ble det holdt mot meg. Samtidig var det ufattelig inspirerende å merke all støtten, og at så mange - både lokalt og sentralt - ønsket at jeg skulle bli biskop, sier Jappe.Nå er han altså pensjonist, med en brøkstilling som seniorrådgiver i Agderforskning. Dessuten opprettholder han fortsatt sitt internasjonale engasjement. Han står sentralt i et fredsskapende prosjekt i Ethiopia og Eritrea, der en rekke religiøse ledere involveres. Han er ansvarlig redaktør for jubileumsboka som Bjørn Enes skriver om Haydom Lutheran Hospital, den foreligger om bare noen uker. Han er styreformann i Flyktningerådet og i Forum Sør - sistnevnte er en organisasjon med mennesker fra HiA og frivillige organisasjoner, alle med engasjement og kompetanse på nord-sør-problematikk.Mobilen kimer hele tiden. Brystlomma buler av beskjeder og huskelapper. Engasjementet er ekte og mangfoldig. En berikelse
— Jeg har helse, energi og pågangsmot. Pensjonisttilværelsen skal ikke være noe slaraffenliv. For meg er det svært tilfredsstillende å kanalisere mitt engasjement inn i internasjonale sammenhenger. Jeg liker å løfte hodet over lokale problemstillinger.- I Kristiansand, verdens navle?- Den er definitivt ikke verdens navle. Byens og landsdelens utfordringer er selvfølgelig reelle. Men menneskehetens utfordringer er helt annerledes, og disse utfordringene syns jeg det er en berikelse å være en del av. Prest i bunnen
— Det står i brevet fra kongen, at ridder Erichsen er direktør?- Det er nok noe formelt. For meg er det sånn at alt jeg har gjort - uavhengig av hatter og titler - det har jeg gjort med mitt utgangspunkt som prest. Det er jo den fagligheten jeg har skaffet meg i livet. Min tro er ikke noe å skryte av i og for seg, men jeg er ikke i vil om at jeg har hentet både retning, krefter og driv i tros-kraftfeltet. Jeg har lært at livet handler om helhet, om å være et helt mennske. Og jeg er altså skrudd sammen av det verdigrunnlaget jeg har funnet i den kristne tro.- Der medmenneskeligheten står sentralt. Kan verden bli et bedre sted for alle våre medmennesker, Jappe?- Ja, den kan og må bli bedre for alle. Men den kan nok aldri bli like god for alle.