Cornelius Jakhelln (26) fra Kristiansand er bosatt i Paris. Han kommer nå med sin andre bok; «Yggdraliv. Quadra Natura 0011». Den kommer på Tiden forlag og lanseres på Café Ska i Oslo 25. mai. Han debuterte i 2001 med boken «Gebura Muse», en bok som fikk variert omtale.— De aller fleste som skrev om den var enige om at det var en veldig rar bok. De fleste har også noen forbehold, men de er positive til prosjektets nødvendighet, at det var en bok som trengtes der og da. Reaksjonene fra noen mennesker som jeg anser som viktige og meningsberettigede gjorde meg styrket i min tro på at jeg har en oppgave som forfatter, sier Cornelius Jakhelln på telefon fra Paris. - Du sier på hjemmesiden din på internett at du har et kall som forfatter, du bruker ordet vocation. Det er en beundringsverdig men uvant patos over det.- Ja, det er vel et ord en skal være litt forsiktig med å bruke i dag. Men hvis en gjør noe som for de fleste virker ganske irrasjonelt og sprøtt, for eksempel som jeg - skriver hver dag slik jeg har gjort siden jeg var 15 - så er det resultat av en sterk, indre nødvendighet. Jeg synes ikke vi skal være så redde for patos. Det går an å være litt patetisk nå, vi lever ikke i 1999, men i 2004, sier han.Innholdet beskriver han slik på hjemmesiden sin: «I verdensasken Yggdraliv lever mennesker, dyr og maskiner side om side, til de to sistnevnte gruppene bestemmer seg for å utrydde mennesket. Naturen velger å videreføre seg selv gjennom dyr og kunstige livsformer heller enn gjennom Homo Sapiens, som har spilt bor sin egen viten. De to robotene Adamat og Electra overvinner de to siste menneskene, Ask og Embla. Hvorvidt Adamat og Electra er senere, oppgraderte versjoner av Ask og Embla eller robotslaver som styrter sine herrer er mindre viktig; i denne sammenhengen er det naturens frigjøring av seg selv og det endelige oppgjøret med en grådig, grunnleggende umoralsk og lite tilpasset menneskehet som teller», skriver han.- Er det en grunnleggende pessimistisk bok?- Nei. Jeg har en siste prosatekst etter diktet Ragnarok. Den skildrer en søndag på markedet i Paris og er mer optimistisk. Men ellers har jeg brukt uttrykk som dødsmesse og undergangssyklus om boken. Det ser jo ut som om vi mennesker ikke liker fred, eller, om vi liker det, så klarer vi ikke å skape det. Det fins så mange maktlystne mennesker som har tilgang til alt for store og kraftige våpen. Når få mennesker med sterke våpen kan gå inn i et land og åpne krig, da synes jeg det er grunn til pessimisme. Men en skal ikke miste troen helt likevel. Det må finnes et håp, sier han. - Hvorfor kaller du boken Yggdraliv, og ikke Yggdrasil som det heter i Edda?- Jeg synes det er artig å ha ord som er mine egne. Dessuten, ordet betyr noe i retning av Odins liv, og liv er sentralt i boken, både menneskenes, dyrenes og det kunstige livet, robotene, sier han. Han mener årene i utlandet, bosatt i et kosmopolittisk nabolag i Paris, har styrket hans interesse for det norrøne og for Eddadiktningen. Norrøne elementer finnes det mengder av i boken. Men ellers er han påvirket av masse forskjellig, som fransk barokkdiktning, den argentinske dikteren Borges, bilder av Hieronymus Bosch og mye annet. Felles med black-metal-musikken og -tekstene har han fascinasjonen for norrøn litteratur og interessen for et univers preget av brutalitet og strid, der naturen rår, ikke gud. - Hva har du felles med Ringenes Herre og Tolkien?- Jeg har sett filmene, og jeg vet at norsk black-metal er svært påvirket av Ringenes Herre. Universet i min bok er mye det samme, men hos Tolkien er det mest svart/hvitt, hos meg mer nyansert. I min bok finnes ikke noe som er rent godt eller rent ondt, sier han.- Og så har jeg en figur som heter Bolle Blodkvakk. Han er en gest til min egen dialekt, kristiansandsdialekten. Jeg synes det er viktig å bruke talespråk som kontrast til det ellers nokså konservative riksmålet jeg skriver, sier Cornelius Jakhelln til slutt.