FOTBALL | Per Ravn Omdal har gått av som fotballpresident. Og alle er visst enige om at han har gjort en storartet jobb for norsk fotball. Og når det gjelder organisering og omfang av aktivitet er det kanskje rett. Men fotballgleden har han ødelagt.For omkring 15 år siden tok han et skjebnesvangert valg da han ansatte mannen som skulle skape et hamskifte i måten å tenke fotball på. Med Drillo & co. ble fotball et fag. Etter hvert ble det en selvfølge at fotball skulle handle om arbeidsoppgaver og roller — ikke improvisasjon og kreativitet. Og bak sto presidenten og applauderte, og tillot at mange talenter mistet fotballgleden. Det har vært skrevet en del om alle guttespillerne som mistet lysten og gav seg på gutte- eller juniornivå. Tro meg, jeg vet at dette også gjelder jentene. Nå snakker alle om «Nye Norge» og Hareide sin «lek-revolusjon». Jeg synes denne vinklingen er veldig overdrevet, hvilket Hareide selv innrømmer. Hareide styrer skuten mye etter de herskende prinsippene. Men for all del, det er nok blitt litt mer improvisasjon for guttene. Hos jentene er det fremdeles hardbarket Drillo/Omdal-fotball.Siden jeg var liten jente har jeg alltid elsket fotball. Jeg kan fortelle samme historie som mange guttespillere man har lest om i avisene. Landslagsspilleren i innendørsfotball, Eirik Hanssen, skrev i Dagbladet at han ga seg tidlig fordi han ikke orket å bli fortalt hva han skulle gjøre hver gang han fikk ballen. Også hos jentene mister man mange talenter i ung alder.Jeg kommer fra det såkalte bondelandet. Da jeg begynte å spille fotball var det ikke noe som het jente- og guttelag. For å få nok til et lag måtte både jenter og gutter spille sammen. Jeg spilte derfor i mange år både med og mot gutter. Dette gjorde at jeg fikk veldig gunstig matching. Jeg kombinerte treningene med veldig mye egentrening. Jeg kunne tilbringe timevis alene på fotballbanen for å bli bedre teknisk, og mens andre av mine jevnaldrende fotballvenninner begynte å løpe etter guttene til alle døgnets tider, spilte jeg fremdeles fotball. Og jeg ble god. Og det var utrolig moro og inspirerende å føle at jeg stadig vekk ble bedre i det jeg levde for.Når jeg omsider ble gammel nok til å forlate bygda, fikk jeg endelig muligheten til å spille på et rent jentelag mot andre jenter. Jeg skjønte fort at jeg lå godt an i terrenget i forhold til mine lagvenninner, mye takket være alle de artige stundene på grusbanen hjemme, med bare jeg og ballen min. Trenerne på det nye laget mitt sparte ikke på rosen når det gjaldt mine basisferdigheter, og jeg ble ofte trukket fram som et eksempel på treningene. Men hva skjedde så? I kampene var alt plutselig snudd på hodet. Jo mer jeg koste meg på banen med overstegsfinter og triks, jo mer kjeft fikk jeg. Til slutt ble jeg et eksempel på hva en fotballspiller ikke burde gjøre. Joda, jeg var toppscorer og hadde flest assists. Men jeg var ikke en føyelig sjakkbrikke. Jeg ble kalt sinken fordi jeg av og til ikke kunne styre meg og tok et par-tre tunneller mot eget mål. Spilte det ikke noen rolle at publikum klappet?? Spilte det ikke noen rolle at lagvenninnene mine kåret meg til året spiller på årsfesten?Fotball ble et ork. Jeg hadde lyst å skrive brev til Per Omdal og spørre hvordan han kunne tillate at den som ble valgt som nummer 10 på løkka plutselig ble nøkkelspilleren bare fordi hun var to meter høy eller hadde to meter brede biceps. Mens førstevalget, eneren, ble utskjelt og ydmyket.Jeg hadde lyst til å spørre ham hvorfor de små jentene som ble flinke til å sparke ballen med foten sin, altså fotball, ikke ble belønnet, og ikke var viktigst. Jeg trodde fotball som spill dreide seg om å behandle en ball med foten, ikke hoppe høyt eller langt, eller nikke hardt. Dessverre var jeg kanskje feig, og jeg ga opp. Jeg sluttet tvert. Det var ikke gøy lenger.Nå er jeg mor til en gutt på åtte år som allerede løper rundt på grusbanen, av og til alene, han også. Fordi han digger det spillet som moren digget. Og i takt med at Per Ravn Omdal sitter og rister av latter på underholdningsprogrammer på NRK, opplever jeg den samme leksa om igjen. Bare at denne gang er det min sønn som opplever å bli irettesatt og kommandert, og denne gang er det en åtteåring som mister motet og ofte gråter.Per Ravn Omdal; jeg tror ikke du skjønte helt hva du gjorde den gangen du åpnet for «sjakkfotballen» og gjorde fotballtreneren til den eneste kreative aktøren. Fotball er en lidenskap fremfor noe annet; det er en grunn til at enkelte unge gutter og jenter ofrer alt annet til fordel for dette spillet. Tar en fotballen fra en ung oppslukt sjel, tar en i mange tilfeller bort den totaldominerende gleden i livet til den personen. Jeg vet at mange mennesker, spesielt den eldre generasjon, ikke skjønner helt at dette med fotball skal være så viktig; at fotballen som spill tilfredsstiller mange av de mest grunnleggende instinkter og behov i et menneske. Noen synes til og med det er komisk at fotball i det hele tatt er en profesjon. De mangler en innsikt i spillets natur. De mangler en innsikt i de følelsene et ung talentfull jente eller gutt får når han eller hun føler at en mestrer et vanskelig teknisk spill bedre enn alle andre. Fotball handler ikke om liv eller død - nei, for mange er det faktisk viktigere enn som så. Men ingen tar vel egentlig Bill Shankly helt på alvor. Synd det. For guttene er det kanskje blitt noe lysere i tunnelen. For jentene er det bekmørkt fremdeles.Og til syvende sist er det du som bærer dette ansvaret, Per Ravn Omdal.Silje Hansen Mor og ex-fotballspillerKvinesdal