Ketil Moe er død, bare 32 år gammel. «Bare» — det finnes ikke noe bare i denne sammenheng. Ketil døde for tidlig. Han var ung. Men han hadde fått utrettet mer enn de fleste klarer på et langt liv.Han levde mye, og han levde intenst. Det var aldri snakk om å kjøre livet på sparebluss for Ketil Moe. Sist søndag løp han maraton i New York. Sin 14. maraton. Den andre etter at han ble lungetransplantert i 1997.Ketil sa flere ganger til meg: «Mitt høyeste ønske er å dø med joggeskoene på. Gjerne i New York der jeg har opplevd mine største seire. Jeg vil ikke ligge i en seng å pines sakte til døde».Han fikk det nesten som han ville. På flyet på vei hjem fra New York ble han dårlig. Angrepet av dødelige streptokokker. På Rigshospitalet i København falt han i koma. Like over midnatt fredag døde han. Mindre enn fem dager etter sist siste maratonløp.Ketil ville så mye. Ville så gjerne «make a difference». Og det gjorde han. Du kunne ikke møte Ketil uten å bli grepet av den ukuelig optimismen. Det ukuelige livsmotet. Hans livsgjerning var å få funksjonshemmede og friske til å drive idrett sammen. Få funksjonshemmede i aktivitet. Se at det nyttet. At de kunne flytte grenser.Selv flyttet han mange. Han var den første med sykdommen cystisk fibrose i hele verden som løp maraton. Han var sannsynligvis den første lungetransplanterte som gjorde det samme.«Å møte Ketil gav meg et helt nytt perspektiv på livet mitt, og løping. Jeg blir skamfull når jeg tenker over hvor mye jeg har bekymret meg over skader som må fortone seg bagatellmessig når man kjemper for å overleve», sier Grete Waitz i boken om Ketil Moe.Og om hans liv var fylt av kjendiser og celebriteter, var det de «vanlige» menneskene han likte best, og gjerne ville treffe. Han stoppet på gaten og snakket, særlig med barn. Han kunne bli kjent med nye mennesker på flyet. Han knyttet kontakter i køen foran passkontrollen. Alltid smilende. Alltid blid. Alltid med et oppmuntrende ord.Men han kjempet også en kamp han ikke lot så mange ta del i. Kampen mot den medfødte sykdommen. Kampen for å overleve. Hans liv besto vel så mye av sykehus og smertefull behandling, som spotlights og mediaoppmerksomhet.Men han hadde gode støttespillere, ikke minst kona Astrid, som han var gift med i 11 år og moren Kirsten og faren Jan Birger. Men også søsken og de to onkelbarna betydde mye for Ketil. Det samme gjorde hans gode kompiser, fysioterapeuten Finn Bendixen og legene Johan Stanghelle og Dag Skyberg.Det jeg husker best fra Ketil var en ting han sa under arbeidet med boken om ham i 1993: «Jeg blir aldri klar for å dø. Men jeg skal gå seirende ut av livet. Seirende ut av livet.» Og det gjorde han.Jeg lyser fred over Ketils rike minneSynnøve Skeie Fosse