Vi var seks barn, fire jenter og to gutter. Åtte mennesker på ett rom i et lite bølgeblikkskur. Mor og far ble separert da jeg var fire. Vi sultet og hadde det vondt.Mor ble desperat. Hun måtte ty til prostitusjon. Kundene ble betjent i det samme lille rommet der seks små barn sov. Eller lot som om de sov.Jane er i dag en av støttespillerne i Jamii Bora. Hun skal vise oss Mathareslummen.Hun omtaler menneskene her med respekt. Hun har en slags stolthet midt i elendigheten. Kanskje fordi hun har sett at det fins håp.For meg ser det håpløst ut. Mathareslummen er farlig. Fattigdom genererer vold og kriminalitet. Fotografens fristende fotoapparater krever foranstaltninger. En uniformert politimann med automatgevær går ved siden. Fire ubevæpnede vakter omgir oss, med brede skuldre og øynene på stilker.— Jeg var bare åtte-ni år da jeg skjønte hva som foregikk, sier Jane stille.Hun klandrer ikke moren som kjempet for sine seks små i den trøstesløse Mathareslummen. Hun var ikke en dårlig kvinne. Hun var en god mor. Uten annet å selge enn kroppen sin. Pluss changaa - et tvilsomt hjemmebrentprodukt som slumboerne tyller i seg. I håp om en kortvarig flukt fra virkeligheten.Vi møter dem rundt første svingen. Med limkluter og brennevinsflasker. Slørete blikk uten annet håp enn å slippe unna jammerdalen i noen timer. Mange av dem slipper for godt. Livet har karrige kår her.- I grålysningen ble jeg sendt av gårde for å hente gjørmevann fra elva. Mor måtte brenne tidlig - før politiet dukket opp, forteller Jane.Men politiet dukket opp. Både prostitusjon og hjemmebrenning er ulovlig. Hun ble fengslet, gang på gang.Tilbake i skuret satt seks små. De overlevde på matavfall de fant på markedene. Broren John ble kriminell. Han stjal, ranet og voldtok - de så lite til ham.Da Jane var 12 år, tok hun et oppgjør med mor. Fortalte at hun visste hjemmebrenten ble solgt for å redde barna. Men Jane hadde sett at den samme hjemmebrenten ødela familier og andre barn i nabolaget.- Jeg fikk arbeid som hushjelp i en måned. Jeg ga lønninga til mor for at hun skulle kunne starte en liten frukt- og grønnsakbutikk.Mor strevde, både med forretningen og astmaen sin. Sjappa ble suksess. Inntil både drømmene og levebrødet plutselig ble smadret. Mobben knuste den lille butikken hennes, de var rasende på John. De dro henne med til politiet, men dommeren nektet å straffe Cecilia for hennes sønns misgjerninger.Mor ville gjerne starte på ny, men hun manglet kapital. Jane fikk ny leilighetsjobb og penger. Moren flyttet til en annen slum, der de ikke kjente sønnen John. Hun åpnet butikk, de seks barna - nå ungdommer - var igjen aleine i Mathareslummen.Vi vasser i sølepytter og søppel. Selv om fotballungdommene fra MYSA rydder, er her stadig fjell av illeluktende avfall. Katter og høner piler mellom husene. Geiter og griser roter i søpla. Mange hundre tusen mennesker klorer seg fast i dalsidene. Uten strøm. Uten vann. Uten sanitærforhold av noen art. De livnærer seg av små grønnsakboder eller trekull-utsalg. Ei smie, kanskje - der tomme ølbokser og skrapmetall kan bli til et eller annet nyttig.Jane klarte seg bedre enn mange andre. Men hun hadde ikke nok med seg selv og sine søsken.Hun bekymret seg over at jentene havnet i prostitusjon, guttene i kriminalitet.Hun organiserte en liten gruppe. De var bare en håndfull i starten, de ble 120 etter hvert. De hjalp og oppmuntret hverandre. Flere klarte å starte sine egne, små businesser. Jane solgte brukte klær og gjorde det godt. Det gikk fint med mange av dem.- Men ikke med alle. Alt for mange døde av aids, i gjeng-slagsmål eller av sykdommene som florerer i slummen.I Mathare fins det ikke adresser. Du må vite hvor folk bor. Det vet Jane, hun har levd her nesten alle sine 33 år. Hun viser oss inn til Mama Rose som er svett og varm. Malariaen herjer i kroppen hennes. Hun har måttet stenge grønsakhandelen i dag, det er en god butikk takket være lånene hun har fått. Nå sparer hun til hus. Rommet er på tolv kvadrat, uten vindu. Et bord, en sofa, tre stoler, et kokeapparat, ei parafinlampe og en radio. Hun har ni barn, sju av dem bor her. Sønnen Douglas har flyttet til nabolaget. Han jobber i Jamii Bora, både han og mor skal bygge i Kaputei-byen. Jane giftet seg ung, fikk en datter og en sønn. - Ekteskapet ble et mareritt, jeg forlot ham ganske nylig, etter fjorten års ekteskap. Nå skal jeg forbli singel.Hun ble med i Jamii Bora fra starten i 1999. Klarte å spare litt, slik at hun fikk lån til å utvide forretningsdriften. Og til skolegang for de to barna på tretten og seks år.- Jeg er opptatt av fremtiden. Folk flest i slummen bekymrer seg bare om dagen i dag - og da kommer de ikke videre.Nå er hun blitt manager for et av Jamii Boras kontorer i slummen. Hun klarer jobben med glans, selv om hun aldri fikk noen utdannelse.52 år gamle Eunice har mann og sju barn. Pluss en adoptivsønn, hun fant ham halvdød på en av søppeldyngene. Hun er en av de driftigste kvinnene i Mathareslummen. Ved hjelp av sparing og mikrofinanslån etablerte hun sin lille butikk. På en drøy kvadratmeter vegg i vegg med skuret hennes selges egg fra egne høner, melk, frukt og grønnsaker. I det lille rommet tar trå-symaskinen stor plass - hun reparerer og syr om klær for folk.Men gullegget er vannkrana på husveggen. Hun lånte 4000 kroner, kjøpte store mengder rør. Koplet seg til det kommunale ledningsnettet og selger vann fra krana si. Tjue øre for en tjue liters dunk - det er blitt en fossende forretning. Selv om hun hver måned må betale femti kroner i vannavgift til Nairobi by.Hun venter utålmodig på at byggingen skal starte på Kaputei. Hun sparer tolv kroner hver eneste dag, egenkapitalen er sikret.- Hvis du vil spise, må du jobbe hardt, sier Eunice usentimentalt.Jane er også i god gang med å realisere nytt hus.- I dag leier jeg ett rom. I det nye huset får jeg strøm, vann, to soverom og stue. Jeg har aldri i mitt liv hatt ei stue med litt privatliv, og jeg gleder meg voldsomt. Men trangt blir det fortsatt. Jane har tatt ansvar for sin arbeidsløse tvillingsøster og hennes fem barn. De blir ni mennesker i det nye huset, det kan nok komme til å knipe med privatlivet.- Fremtiden min er i Kaputei. Men jobben min og hjertet mitt forblir her i Mathareslummen.Jane strutter av velvære. Det blinker i gull fra øreflippene og av selvtillit i øynene. Hun peker på sine medarbeidere på senteret. De jobber hardt, men er lykkelige. De var «bad people», nå er de «good people». Hun ser fram til å få mor som nabo i den nye byen.Cecilia (56) og sønnen er allerede på plass. De jobber i fabrikkene som produserer sementblokker og takstein til husene som skal bygges.Akkorden er hard, smilene brede.- Jeg tjener penger og sparer til huset. Gleder meg til å få barn og barnebarn i nabolaget. Og så håper jeg å få startet en god kiosk i huset mitt. Å lage sementblokker blir for tungt i det lange løp.Livet hennes er bedre enn på lenge. Jamii Bora har vist at det er håp for alle. - Også for sønnen din John, som jobber med takstein i nabofabrikken?- He is improving. Han gjør fremskritt. Før ville han ikke jobbe, bare stjele. Nå er han flittig, og skjønner at arbeidet fører ham fremover. Han er med i Jamii Bora, og sparer for å få låne til å starte forretning. Ennå er det for tidlig å gi seg i kast med hussparing, sier Cecilia.Hun er glad for fremskrittet. For at han i det hele tatt lever. Egentlig skulle John vært drept, brent til døde. Det så hun med sine egne øyne.Det var i Mathareslummen. Mobben som John var en del av, slåss og kranglet om fordelingen av stjålne penger.Cecilia hørte bråket og gikk ut av sitt lille skur. Der så hun sønnen stående med et bildekk tredd rundt livet og hendene fastlåst langs siden. Det er en ikke uvanlig avlivingsmetode i Afrika. De heller bensin på dekket og tenner på. Jo fortere det stakkers offeret løper, dess heftigere brenner det i gummien.- De manglet bensin, og sendte et par gutter av sted for å hente ei kanne, forteller Cecilia.De var så mange, at hun ikke kunne gjøre noe for å redde ham.- For aller første gang i mitt liv ba jeg til Gud. Nei, jeg ropte.Øyeblikket etter dukket en uniformert politimann opp. Det hører ikke til dagens orden i Mathareslummen. - Kriminaliteten var så stor og volden så brutal, at politiet som regel holdt seg unna, sier CeciliaMen politimannen kom altså. Da guttene returnerte med bensinkanna, så de John bli kjørt bort.- Men det var Jamii Bora som måtte til for å få ham på rett kjøl, sier Cecilia.Og håper han ikke kullseiler igjen.