De har sørget for bygging av nye klasserom, en frokostsal og vannledning. Dessuten har de skaffet strøm til en bibelskole og garantert for utdanningen til talentfulle, men fattige ungdommer.Det er en lang og spennende historie. La oss begynne med begynnelsen:Sparebanken Pluss i Kristiansand har i en årrekke — som andre banker og næringslivsaktører - arrangert faglige turer for sine kunder. I år gikk turen til Afrika, med nesten femti deltakere.I mars inviterte banken deltakerne til briefing. En av Haydoms mange venner fortalte litt om hva de hadde i vente, og utfordret dem til ikke bare å motta opplevelser, inntrykk og erfaringer. Han ba dem etterlate noe, bedriftene deres ville neppe gå over ende om de investerte noen kroner på det tanzanianske høylandet, der Haydom ligger.Bankens ledelse ble litt bekymret, var redd deltakerne skulle tro utfordringen var regissert og at deltakerne skulle føle seg forpliktet.Bekymringen skulle vise seg grunnløs. Næringslivslederne tok ikke bare utfordringen, de takket for den.Noen dager senere tok Harald Torsøe og Georg Fritzman hos Reber Schindler Heis AS på Vennesla initiativet. De etablerte en konto i banken, satte inn 50.000 kroner og oppfordret sine reisefeller til spleiselag.Få uker senere stod det 160.000 på kontoen. Nok til å kunne sette i gang med de to skolebyggene som Ole Halgrim Evjen Olsen hadde ønsket seg. Kalkylen lød på 300.000 kroner.Med fire nye klasserom kan mange av elevene ta videregående utdanning, og dermed legge grunnlaget for universitetsstudier. Tanzania trenger hjernekraft.Prosjektet ble raskt fullfinansiert. Snart snakket næringslivslederne og banken om at det ville vært moro å kunne oppfylle enda et ønske; en ny frokostsal for alle elevene på skolen.I dag spiser de utendørs, i stekende sol og sprutende regn. Det er verken behagelig eller helsebringende. Dessuten kan en slik frokostsal tjene som kulturhus på skolen og kanskje skaffe leieinntekter når landsbyen skal gjennomføre større samlinger.- Interessen blant reisedeltakerne var stor, og like før avreise kunne vi meddele Haydom at de bare kunne sette i gang med frokostsalen også, forteller adm. dir. Stein Hannevik i Sparebanken Pluss. En halv million kroner var på plass. Men det skulle bli mer.På dette tidspunkt var doktor Olsen blitt syk og sendt til behandling i Norge. Det er all grunn til å tro at aktiviteten deres ikke la noen demper på kampviljen hans i en vanskelig periode. Men han kunne altså ikke møte gruppene som planlagt og foredra om entreprenørskap. Det kunne derimot Anders Wahlstedt fra Sørlandet sykehus Kristiansand. Sammen med doktor Isaacki Malleyeck - doktor Olsens nestkommanderende og høyre hånd - ga han næringslivslederne faglig påfyll om fremtidens organisasjonstenkning. Han er på Haydom for nettopp å utrede videre drift og organisering når doktor Olsen og mama Kari må legge inn årene. Dessuten fikk de forelesninger om økonomi og relasjonsbygging av en medbrakt professor. Den første gruppen ankom Haydom med koffertene søkklastet av luer, sokker og bleier fra doktor Ulriksen, fotballer, drakter og skoleutstyr fra ulike kilder. Den andre gruppen dro på safari i Ngorongoro-krateret. Men etterpå snakket alle mest om menneskene på Haydom, minst om dyrene i krateret.- Vi ble overrumplet og målløse over en kongelig mottakelse. Et par tusen mennesker var møtt fram, den reneste 17. mai stemningen. Flere kor, dansegrupper, jubel og glede. Det er vanskelig å sette ord på, sier markedssjef Vidar Blakseth, en av bankens reiseledere.De hadde grunn til å juble, befolkningen på sykehuset, skolen og Haydom. Byggingen av de fire klasserommene var i full gang. Fire klasserom som kan bli avgjørende for livssituasjonen til mange unge tanzanianere. Veggene var langt på vei ferdige da velgjørerne kom. Det ble kvittert med konserter, oppvisninger og seremonier. De ble plassert på ærestribune, med seil som skjermet for sola - det er en æresbevisning på de kanter. Rektor var til stede, undervisningssjefen for distriktet, sykehusets ledelse, biskopen, politikere fra Haydom, andre prominenser - og altså folk fra landsbyen.Alt da skjønte næringslivslederne at dette kom til å bli deres livs tur. Og de fleste av dem har vært på tur før.- Mange strevde med følelsene sine. Noen fikk mageknip når de tenkte på den norske hverdagen med syting og klaging. En sa han gruet seg til å komme hjem, fordi disse inntrykkene ville være nesten umulig å sette ord på. Flere andre var overbevist om at dette kom til å forandre livene deres, og har i ettertid bekreftet at de kom hjem som andre mennesker enn dem som reiste ut, forteller Hannevik.Både på skolebygget og på ringmuren til frokostsalen ble det satt opp plaketter som forteller at dette er en gave fra Sparebanken Pluss i Kristiansand og noen av bankens bedriftskunder.Deltakerne fikk bli med på en tur til Hadzabe-stammen som bor på den andre siden av The Rift Valley, og lever slik de har gjort i årtusener. De bor i sine enkle stråhytter, de tygger røtter, spiser honning og jakter ved hjelp av bue og giftpiler. - På vei tilbake til Haydom skulle vi bare innom barneskolen i Endagulda for å gi dem noen sekker med mais. En del av elevene på sju-åtte år har opptil to timers skolevei til fots hver vei. Mange av dem får ikke nok mais hjemme til å klare den lange skoleveien - ganske enkelt fordi mais har vært mangelvare etter den magre innhøstingen i vinter. Hungersnøden har herjet på Haydom.- Vi skulle bare slenge av to-tre sekker mais i forbifarten, og reflekterte ikke over at vi var sterkt forsinket. Vi visste ikke at skolen hadde fått beskjed om besøket vårt, og at de ville takke for den beskjedne gaven, forteller Blakseth.Det var mørkt da de kom.- Elevene hadde ventet på oss i tre-fire timer, men var like blide. De tok imot oss med glede, jubel, sang og dans i kveldsmørket. Så skulle de overnatte på skolen, det var blitt for sent til at de kunne gå hjem. Det ble en uhyre sterk opplevelse for staute, norske næringslivsledere. Mange av dem strevde med både følelsene og tårene, forteller Blakseth.På sine turer i området møtte gruppen stadig unge, talentfulle mennesker som manglet skolepenger. En av dem var smedens sønn. Faren mente det burde holde å bli smed. Gutten mente noe annet, men manglet mulighet. Der og andre steder ble det skillinget sammen de få hundre- eller tusenlappene det koster å skaffe en ungdom utdannelse og livsmuligheter.Skolen på Haydom trengte en ekstra vannledning, men manglet midlene. De hadde rør og kraner inne på skolen, både i kjemisalen og klasserommene. Men ikke vann. Ledningen kostet 10.000 kroner.- Vi tar den regninga, sa banken og næringslivslederne i kor.På vei til (eller kanskje var det fra, det spiller ingen rolle) Haydom, stanset de for å spise lunsj på en bibelskole i bushen. De møtte Mathias Mjølhus fra Lyngdal. Han bestyrer skolen og har jobbet i Tanzania siden 1967, og i Ethiopia før det igjen. Mjølhus fortalte fra hverdagslivet på skolen, eksempelvis at de bare har to timer aggregat-strøm hver kveld. Ellers må de klare seg uten.- Jeg har sett strømstolper i området, hva koster det å få strøm fram til skolen? spurte en av deltakerne.- 60-70.000 norske kroner, sa Mjølhus.- Vi tar den regninga også, sa de andre.Mathias Mjølhus fra Lyngdal kan snart se lysere på tilværelsen.Mens næringslivslederne fra Sørlandet nok kommer til å se på den med nye øyne. Satsingen deres på skolebygg, frokostsal, strøm, vann og utdanning blir garantert de minst lukrative investeringene de noen sinne har gjort. Men muligens likevel blant de viktigste. Fordi de underveis kanskje oppdaget at lykke kan måles med andre parametre enn bunnlinjetall.