Han ønsker velkommen på hjemmebane. Åpner to sylinderlåser i døra i Wergelandsveien, og skrur av alarmen.— Har du mottatt trusler og må barrikadere deg?- Låsene og alarmen var her da vi kjøpte huset. Jeg er ikke blitt truet, men det har vært slitsomt. Den hardeste tørn noen gang i løpet av mine tolv år som leder i helsevesenet, sier Anders Wahlstedt. Han stilte en betingelse for å bli portrettert. At han fikk snakke om psykiatrien og de siste ukers begivenheter.Anders er en sterk og modig mann. Han er klinikksjef med ansvar for psykatrien ved sykehuset på Eg. Ingen skal beskylde ham for å feie dritten under teppet. Han tar kritikken på alvor, men legger seg ikke uten videre flat. Her er flere nyanser enn bare svart og hvitt på psykiatriens palett.- Hvordan har de to siste ukene vært?- Det begynner å bli tre nå. Tre uker med et drap på lukket avdeling, selvmord, brann i fengselet og en væpnet politiaksjon på Lund. Tragedier med Wahlsteds pasienter involvert. - Slitsomt og dypt tragisk, sier Wahlstedt. Han har det ikke med å overdrive. I selskapelige sammenhenger kan han nok smøre på tykt og med bred pensel. Men ikke nå. Nå er han noe så uvant som ydmyk - det er unntakstilstand for både psykiatrien og Wahlstedt.Han trodde han ledet en god psykiatri. Tenkte at mye bra skjer. - Vi har aldri utrettet mer enn nå. Vi holder budsjetter og har solide planer for en videre utvikling. Jeg har en dedikert ledergruppe og solide medarbeidere. Folk som har valgt psykiatrien fordi de er glad i sitt fag. Jeg mente vi hadde det meste under kontroll.- Tok du feil?- Både ja og nei. Jeg hadde altså en følelse av å seile ei skute med solid mannskap, stø kurs og god bør i reint farvann. Så er det plutselig brott og brenning på alle kanter. Mye går galt. Og det blir ikke bedre av at en overlege gjør en usedvanlig uheldig figur i media. Akkurat denne delen av saken kunne jeg sagt nokså mye mer om, men det vil jeg ikke. Jeg har lært at du aldri kan vaske deg ren i trykksverte, sier Wahlstedt.Han kaller begivenhetene for en øyeåpner. Eller øreåpner. Muligens begge deler.- Hva har du sett og hørt?- Jeg har sett bunn fortvilte mennesker i et slags nytt lys. Hørt ting som sikkert har vært sagt før, uten at det har gått inn i hodet mitt. Pårørendes og pasientorganisasjoners erfaringer har gitt meg en ny opplevelse. Det er viktig at vi tar inn budskapene deres.- Hvordan?- Det vet jeg ikke ennå. Kritikken betyr ikke entydig at vi gjør en dårlig jobb. Men vi må ta inn over oss at mange ikke opplever å bli godt nok ivaretatt. Vi må bli bedre til å møte dem som trenger oss. Forbedringspotensialet er kanskje større enn jeg trodde.- Det trengs holdningsendringer hos hjelperne, sier kritikere?- Jeg aksepterer at vi ikke lykkes i å møte alle pårørende og pasienter slik de ønsker, og dette må vi arbeide videre med. De grunnleggende holdninger er gode, våre ansatte er faglig flinke og vil gjerne gjøre en solid jobb. Men mye er vanskelig, ingen grunn til å skjule det. - Psykiatrien er ingen eksakt vitenskap?- På ingen måte så eksakt som ortopedi eller ingeniørfag. Ingen av oss har absolutt fasit. Det handler mye om relasjoner, det fins knapt noe fag der de mellommenneskelige aspekter er så viktige som i psykiatrien. Det hjelper godt med bøker, kurs, skoler og universiteter i bunn, men det er i dialogen at de fleste nøklene ligger. Og selvfølgelig hender det at vi tolker signaler feil og tar avgjørelser vi ikke skulle ha tatt.Wahlstedt som ellers smiler som en sulten hai, er preget av alvor og ettertanke. Han har ikke skjøvet ressurs-unnskyldninger foran seg.- Tvert imot. På post 6.2 der det tragiske drapet skjedde, har vi ikke måttet spare på noe. Kvalifisert personale, solide rutiner, et godt rykte. Men vi klarte altså ikke å gi pasientene den sikkerhet de har krav på.Han bestrider ikke de negative historiene som pasienter og pårørende forteller om psykiatrien.Men han understreker at også denne medaljen har en forside.- Faktisk lykkes vi ganske ofte i å gi{hellip} Nei, ikke gi. Vi lykkes i å hjelpe mennesker til å få et bedre liv. Det er verken mulig eller riktig å ta totalansvar for et liv. Også psykiatriske pasienter har rett til sin egen tilværelse.Da Fædrelandsvennen slaktet psykiatrien på kommentarplass, fikk Wahlstedt telefon fra en mor. Hennes sønn var mangeårig pasient og hadde nylig valgt å avslutte sitt liv.- Hun kjente seg ikke igjen i beskrivelsen av virkeligheten på Eg. For meg personlig var det en oppmuntring. Men viktigere, selvfølgelig, at hun skaper litt balanse i bildet.- Ettersom dette er et portrett, hvem er denne Wahlstedt?- Jeg skjønner ikke spørsmålet. Jeg er jo bare meg, 54 år, begynner å bli voksen. Utdannet psykolog, har mange ulike erfaringer. Da jeg var ung gjorde jeg mye forskjellig.- Dumt?- Forskjellig.Han ble født på en bensinstasjon i Helsingborg i Skåne. Derav bildilla. Begynte å mekke nesten før han kunne snakke. Først sykler, så mopeder, scootere, motorsykler og biler.Han har bensin i blodet. Og fireliters Jaguar i garasjen. Den er til salgs, det var reklamen. Utenfor står en nesten ny Mercedes stasjonsvogn.- Jeg måtte ha noe sånn da vi kjøpte feriehus i Skåne. Jeg elsker svære biler med digre motorer. Brmmmm. I sommer hadde jeg all feriebagasjen, to sykler og dykkerutstyret inni bilen.Alt på gymnaset startet han som dykkerinstruktør. Wahlstedt har ingenting imot å ta seg vann over hodet. Og blir rent lykkelig om han får med seg et knippe muslinger, kamskjell eller krabber på vei mot overflaten. Fangsten tilbereder han på kjøkkenet. Liker å kokkelere. Gås er et must minst en gang om året. Samler gjerne venner til festlig lag. Ikke ueffent med tre stuer på rad.Selv tar han plass i den minste med de største vinduene. Persiennene porsjonerer en lav høstsol. Utenfor henger modne epler, i hagen har han nesten daglig besøk av rådyr og grevling.Huset ligger på Grim. Nesten midt i byen. Og samtidig helt på landet. Baneheia er nærmeste nabo. Joggeløypa hans starter ved posten, tråkket er tydelig.Herskapelig, ville en eiendomsmekler ha skrevet. Og neppe underslått at herligheten er tegnet av Thilo Schoder.- Vi kjøpte det i 1999. Alt for stort for bare oss to, selvfølgelig. Men deilig. Min mor har eget rom. Vi huser gjerne to barn og svigerbarn og tre barnebarn når de kommer på besøk. Jeg syns det er flott med en enebolig som er planlagt og bygget som det. Gamle møbler, solid kunst, sans for røtter og litteratur preget inventaret. På bordet ligger kunstbøker og boligmagasiner - form, farge, estetikk.Han er en mangfoldig mann, Anders Wahlstedt. Og fru Tulla er vel ikke helt gjennomsnittlig, hun heller.- Jeg har nok alltid hatt et visst behov for å være synlig, ja. Med bilene. Hattene mine og de side frakkene. Behovet har nok krympet litt de senere årene.Egentlig skulle han blitt doktor. Hadde kommet inn på legestudiet i Tyskland. En kompis skulle ta psykologi, og så slo unge Anders følge. Han har aldri angret, selv om det ikke ble klinisk arbeid som han hadde tenkt. Sånn med pasienten på sofaen og blokka på kneet, du vet.Det var i 1970. 34 år siden, og ennå har han ikke lært seg norsk, svensken!Han bodde i et kollektiv med landsmenn. De hadde et ledig rom, hengte opp en lapp på Blindern. Tulla fra Kristiansand flyttet inn og ett år senere ble hun kona hans.De gjennomgikk en slags vekkelse og ble raskt en del av det studentpolitiske miljøet - på ytterste venstre flanke. Hun jobbet for og med Kvinnefronten. Anders ble AKP- (ml)-aktivist. Tok pause i studiene for å proletarisere seg. Han skulle misjonere, bevisstgjøre de arbeidende klasser.Et halvår på Falconbridge, et halvår som plastbåt-støper. Så Bergen. Fire semestre på embetsstudiet i psykologi og så «proletarisering».- Fikk jobb på et hudlager. Store digre oksehuder. Tulla var forkjøla og tett i nesa. Da hun fikk luktsansen tilbake, måtte jeg slutte. Hudene luktet ikke godt, ikke jeg heller.I stedet ble han bygningsarbeider.- Kall det gjerne et kall. Jeg tror det kan sammenliknes med en religiøs opplevelse. Jeg hadde sett lyset og skulle redde verden. Innimellom snekring og forskaling skrev han flammende innlegg i Klassekampen. Tre år holdt han på. Fikk yrkesbevis i forskaling og betongarbeid.Tulla ville overta barndomshjemmet, Anders ble med. Fortsatt forskalinga, hos Selmer i Kristiansand. Da han fikk tilbud om å bli formann måtte han ta et valg.Det var ti år siden han hadde begynt studiene. Manglet fortsatt seks semestre på hovedfaget. Han hadde fått to barn og tilløp til fysiske yrkesplager. Kanskje var den politiske gløden litt lavere i temperaturen.I dag karakteriserer han seg som verken aktiv eller engasjert i politikk. Hvis han er noe, må det være en slags sosialdemokrat.Da må det være håp for de fleste!- Jeg ble student igjen. Pendlertilværelse, et halv år til Bergen, så to og et halvt til Oslo. Og praksis på daværende Klinikk for nervøse på Kongsgård, etterfulgt av et kort vikariat.Jobb som psykolog var ikke å oppdrive. Men sin yrkesfaglige identitet holdt han ved like, aktiv både i den lokale fagforening og i sentralstyret.Han fikk jobb som personalkonsulent i Vegvesenet i 1983, og avanserte til administrasjonssjef.- Et spennende miljø med en psykolog blant alle ingeniører og teknikere. Men jeg ble hørt og fikk utfordrende oppgaver der psykologien var til stor nytte.Så ble han sykehusdirektør i elleve år. I fjor «degradert», Jan Roger Olsen overtok - Wahlstedt ble klinikksjef med ansvar for psykiatrien.- En nedtur, den gav meg en trøkk. Men det skulle raskt bli en opptur. Jeg fikk ansvar for og nærkontakt med et kjempespennende fagfelt, noe jeg brenner for.I en kort mellomperiode lurte han på hva han skulle bli og gjøre, nå som han var blitt stor. Ta en doktorgrad, kanskje? På slump kom han i kontakt med doktor Olsen og Haydom.- Det mest meningsfylte jeg har vært med på i mitt liv, sier den bleknede AKP'er om misjonssykehuset ute i bushen.Han som ble tatt i skole fordi han bannet så fælt, han entret nylig talerstolen på et misjonsstevne på Kvarstein og talte varmt for Haydom.- Drivkraften er at jeg er glad i mennesker. Misjonsbudskapet er nok ikke min greie, men jeg tar neppe skade av å gå i kirken og på morgensamlingene der nede. Jeg er mest imponert over hva sykehuset og Olsens har betydd for befolkningen; samfunnsbygging, veier, vann, mat. Haydom er basis for et helt samfunn. Jeg gleder meg til jubileet i januar, da tar jeg med meg både Tulla og to av barnebarna.Han trekker pusten og spør om jeg har lagt merke til at han ikke har bannet under vår timelange samtale.- Har du gått i terapi?- Når det ble slikt fokus, var det naturlig å redusere banningen Jeg er verken avvendt eller omvendt, det har bare blitt mindre. Og jeg innser jo at det fins settinger der min gamle språkbruk er umulig - eksempelvis talerstolen på Kvarstein.Blant livets gleder nevner han de tre barnebarna først. Tulla følger like etter. - Det er fint å ha vært gift med samme jenta i over tretti år. Vi koser oss. Ellers gleder han seg over andre menneskers fremgang, at folk får til ting.- Før var det viktigst at jeg fikk ting til, endringen må være et gammelmannstegn.Han er et konkurransemenneske som hater å tape. I noen år var han aktiv i Terrengkarusellen, nå løper han aleine. Tre-fire ganger i uka og noen sporadiske besøk i vektrommet på sykehuset.- Nå handler det mer om vedlikehold enn konkurranse.Han fikk en hjertesmell for ikke så lenge siden. Helsevesenet koster på ham noen hundre tusen kroner til nye blodårer.- Da er det rimelig at jeg prøver å holde kroppen i orden. Dessuten er det nødvendig å være i form for at jeg skal kunne gjøre jobben min. Jeg er nok typen som heller kjører i hundre på andre gir enn i femti på femte. Jeg jobber 50-70 timers arbeidsuke, sier Wahlstedt.Og det er når det ikke stormer i psykiatrien.