— I leserinnlegget i Politiforum ga du klar beskjed om maktesløsheten du av og til føler på mens du sitter på operasjonssentralen. Du etterlyste blant annet et svar på hvem som har bestemt at vi skal ha den beredskapen vi har. Har du fått noe svar?

— Nei, jeg har vel ikke det. Men jeg har fått tilbakemeldinger fra mange som har skjønt hvem jeg siktet til.

- Hvem var det?

— Politikere som fatter en del beslutninger som til slutt gir noen konsekvenser for mannskapene ute på gata.

- Hvilke beslutninger er det du merker konsekvensene av?

— Jeg kan jo ta et tidsaktuelt eksempel. Det har vært mye diskusjon om plassering av fengsel i Evje. Det er kanskje distriktspolitisk fornuftig, men for politiet er det ikke så klokt. For meg som operasjonsleder vil det medføre at ressurser jeg gjerne ville ha brukt til patruljering, i stedet må brukes til transport fram og tilbake til Evje.

Les hele leserinnlegget her.

- Synes du at politikerne ikke tar ansvaret for beslutningene sine?

— Ja, noen ganger. Men så er det kanskje også slik at de ikke alltid reflekterer over konsekvensene.

- Hva slags tilbakemeldinger har du fått etter innlegget?

— Bare positive. Fra kollegaer i Kristiansand, politifolk andre steder i landet, folk i brannvesenet og helsevesenet. Sjefen min klappet meg på skulderen og politimesteren var fornøyd. En dame kom og dro meg i jakka i Markens. Hun ville gi meg en klem og fortelle at hun er glad for jobben vi gjør. Da ble jeg rørt.

- Hva var utslagsgivende for at du skrev det du gjorde?

— Det var kritikken mot politiet etter bussdrapene på Valdresekspressen. Nok en gang var det mannskapene det gikk utover. Jeg ble lei meg og irritert. Jeg ønsket å gi en tydelig beskjed om at vi gjør så godt vi kan.

- Det er nå snart tre år siden terroraksjonen 22. juli. Har Norge blitt tryggere?

— Beredskapsmessig har det nok ikke skjedd noen endring.

- Hvorfor ikke?

— Det er komplekst, men jeg tror det har litt å gjøre med at vi var litt på hæla da det skjedde. Etterpå har vi hatt en stor utredning om hvordan vi skal gå fram for å løse problematikken. Da går det tid.

- Hvordan har 22. juli preget politiet?

— Vi ble hengt ut som en etat som feilet totalt. Det har ført til et genuint ønske om å vise publikum at vi kan jobben vår og ønsker å gjøre den så godt som mulig. Det var noe av bakgrunnen for at jeg skrev innlegget. Jeg kjenner flere av dem som ble "uthengt" etter 22. juli og bussdrapet. Jeg har selv kjent på disse følelsene. Jeg kan sette meg inn i hvordan det er å sitte i den røde båten og kjenne at ting ikke fungerer. At det er tatt beslutninger som har gjort min hverdag slik den er. Jeg ønsker å være der for folk, men vi strekker ikke til.

- Hvis det skulle skje noe i Agder i dag, er dere forberedt?

— Mentalt er vi det. Våre mannskaper er forberedt på at det verste kan skje. Men om vi har ressurser til å håndtere det kommer an på.

- Norge er et stort land. Må vi leve med at noen steder er lengre unna enn andre?

— Ja, det tror jeg. Men vi burde hatt flere tjenestefolk ute i gatene.

- Hvorfor er det ikke flere?

— Knut Storberget (tidligere justisminister) sa ofte at nå er det bevilget masse midler og stillinger. Samtidig økte mengden av ting vi skal drive med. Ingen sier hva vi ikke skal prioritere.

- Har du merket at vi har fått ny regjering?

— Njaa. Jeg synes det som har blitt presentert så langt har vært positivt. Signalene justisminister Anders Anundsen har gitt om arbeidsoppgaver, ressurser og 1000 nye stillinger høres bra ut. Men han har jo ikke sittet så lenge.

- Hvem stemte du på under stortingsvalget?

— Det vil jeg ikke si.

- Hvorfor ville du bli politi?

— Det er ganske enkelt. Jeg var egentlig på vei til skole i London, men min bestefar hadde tydeligvis sett noen kvaliteter i sitt barnebarn som jeg ikke hadde sett selv. Han spurte om jeg ikke ville søke politihøgskolen. Det gjorde jeg. Siden har jeg aldri angret.

- Hva setter du mest pris på?

— At jeg aldri vet hva som venter meg når jeg kommer på jobb. At jeg får jobbe med mennesker. Selv om jeg får se mange av samfunnets mørke sider får jeg også mange gode opplevelser.

- Er det noe du husker spesielt godt?

— Ja, tre episoder jeg hadde som hundefører. To ettersøkninger hvor vi fant to barn. Du ser fortvilelsen til foreldrene, men er med på å snu en fæl situasjon til noe godt. Den tredje var voldtektssaken i Vågsbygd. En forferdelig sak hvor vi raskt klarte å spore oss fram til gjerningspersonen. Det sparte et lokalsamfunn fra å leve i usikkerhet i lengre tid.

- Du ser mye vondt. Hvordan har det preget deg?

— Det har gjort meg mer kritisk til ting som blir sagt. Og litt mer kynisk.

- Du har blitt mistenksom og kynisk?

— Nei, det blir feil. Jeg har ikke blitt mer mistenksom. Men jeg stiller flere kritiske spørsmål. Det skal også mer til før jeg reagerer på ting. Når du har møtt mange som har blitt utsatt for vold og overgrep skal det litt til før du blir påvirket.

- Du har to barn. Ville du anbefalt dem å bli politi?

— Ja. Det er et yrke jeg er veldig stolt av. Du får en mulighet til å gjøre noe for andre. Så det er jeg ikke redd for.

- Hva bør folk forvente av politiet?

— Noen ganger har folk vel store forventninger. De ringer om leieboere som ikke betaler eller for å få nummeret til drosjesentralen. Noen ringer også for å få hjelp til å komme inn på et utested som de ikke kommer inn på fordi de er for fulle. Det blander ikke jeg meg borti.

- Har du selv brutt loven?

— Ja, jeg har kjørt for fort.

- Hvor fort da?

— Det husker jeg ikke, men jeg fikk over 4000 kroner i bot.

- Synes du det var en rimelig straff?

— Det måtte jeg bare ta.. Jeg var på vei opp Setesdal og fikk ikke med meg at jeg kjørte inn i en 50-sone. Jeg var dritirritert på meg selv og reiste rett hjem og betalte i nettbanken.