IVELAND: — Det er smertefullt, nesten umulig å beskrive. Hva skal jeg si?.
Hanan Wehabrebi Sadat (28) legger hodet i hendene og unnskylder seg. Spørsmålet om hva som venter henne i hjemlandet, hvis hun må tvangsreturnere til Etiopia, blir for tøft å svare på. Hun kikker på datteren Mariam (2) som sover fredelig ved siden av henne i bilen. Vi er på vei til barnehagen for å hente sønnen Abdulwahab (4). Hjemme i huset på Iveland venter pappa Mamadou Ouri Bah (27).
— Jeg vet ikke hva som skjer. Det er det verste. Jeg føler jeg lever i et moderne fengsel. Må jeg dra i morgen, neste uke, neste år? Blir barna med? Hva med Mamadou? Jeg er aldri trygg. Politiet kan komme og hente meg når som helst.
Vil vurdere regelverket for asylbarna
Det er åtte år siden hun kom hit. Hanan flyktet fra Etiopia til Norge som 20-åring. Hun var i livsfare i eget hjemland, etter at faren hadde tvangsgiftet henne til en bekjent han skyldte mye penger. Da denne mannen truet med å drepe Hanan hvis han fant ut at hun ikke var jomfru, ble hun nødt til å rømme landet.Hun fikk hjelp av onkelen og klarte å flykte til Norge. Onkelen måtte bøte med livet som straff.
Rømte fra tortur
— Mamma, mamma, hva gjør den grå bilen her? Er bestefar her? Bestefar! Pappa!
Abdulwahab (4) stormer ut av bilen og slenger seg rundt halsen på pappa Mamadou. Han viser stolt fram hva han har lagd i barnehagen, mens pappa viser vei inn i huset. Inni stua sitter han som 4-åringen kaller "bestefar", nabo og venn, Bjørn Arild Lindland. Han har engasjert seg i familien Sadat/Bahs sak siden han ble kjent med dem for to år siden. Mamadou kommer opprinnelig fra Guinea, men kom til Norge i 2004 som politisk flyktning etter å ha rømt fra tortur og fengsel i hjemlandet. Han traff Hanan på Birkelid mottak i Songdalen i 2005. — Vi ville gifte oss i 2007, men siden vi ikke hadde oppholdstillatelse, så fikk vi ikke lov, forteller Mamadou.
Frykter retur
Men ingen av dem ønsket å sette livet på vent selv om de var asylsøkere i et fremmed land. De fikk barn og nå har de bodd sammen i Iveland, i et hus som Kristiansand kommune leier, de siste to årene. Begge har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse. Hun fikk avslag i fjor, Mamadou i januar i år. Dermed har ingen av dem lov til å jobbe i Norge.
— Nå sitter vi bare her og venter, uten å ane hva som skjer. Vi kan ikke flytte sammen til Guinea, vi kan ikke flytte sammen til Etiopia. I Norge får vi ikke lov til å bo. Men det er her vi har bygd opp livene våre, det er her sønnen vår går i barnehage. Vi har gode venner her, vi er godt integrerte og snakker språket godt. Hva mer kan vi gjøre? spør Mamadou.
Hanan mener Norge ikke er det varme, demokratiske og fredlige landet det ønsker å fremstå som.
— Vi har ikke de samme rettighetene som andre i dette landet. Vi er ikke ønsket her. Jeg er ikke trygg i Norge, jeg er ikke trygg i Etiopia. Der har jeg ingen å gå til, ingen familie. I tillegg frykter jeg for datteren min. Hun vil bli omskjært hvis vi må dra tilbake.
Klager på saken
Hanan stopper opp. Tørker tårene. Ordene sitter fast i halsen.
— Jeg er konstant redd. Frykten griper meg hele tiden, om natten, om dagen. Barna mine merker frykten. De spør: "Mamma, hva er galt, hvorfor er du så lei deg." Hva skal jeg svare dem?
Bjørn Arild Lindland griper inn.
— Hva slags behandling er dette av våre medmennesker. Er det slik vi er oppdratt? Jeg kjente Grete Faremos far, Osmund Faremo. Han ville aldri godkjent dette, sier Lindland, som også har bakgrunn som AP-politiker.
Lindland har studert de opprinnelige asylsøknadene til både Hanan og Mamadou, og mener de bærer preg av tydelige mangler og feiltolkninger.
— Alt tyder på at det har skjedd misforståelser. Historiene henger ikke på greip og noe må ha forsvunnet i oversettelsen. Dessuten er de behandlet som enkeltindivider, ikke som familie. Det er helt feil, mener Lindland.
Han har nå på vegne av paret sendt inn klage på avslaget til Utlendingsnemnda. Onsdag kveld møtte han også med ordfører i Iveland, Gro Anita Mykjåland (Sp), for å sette politisk press på saken.