De siste dagene har vært merkelige. Jeg elsker en god diskusjon, gjerne om fotball, og aller helst om situasjoner man aldri kommer til enighet om. En god meningsutveksling krydrer fotballen, og den sysselsetter dessuten en haug avdankede spillere som aldri ville fått seg jobb utenfor et tv-studio.

Denne uken er det mange som har kastet åte etter meg på sosiale medier – krigshissere og dilettanter, hele gjengen, men ettersom jeg verken er ulv, fisk eller kjøttetende plante har jeg selvsagt ikke bitt på.

Jeg er ikke helt idiot.

Som Suarez.

Den lille gnageren med det store overbittet.

Herreminskaper!

Man hugger ikke av grenen man sitter på, og man biter ikke armen til en midtstopperen.

To visdomsord på rappen. Vær så god, folkens.

Inntil for noen få minutter siden har jeg fordømt handlingen hans på det sterkeste. Skammelig, tarvelig og ubegripelig.

I skrivende stund er jeg sannelig ikke sikker lenger. Hadde jeg nådd tak i, eller rukket opp til overarmen til Jesper Mathisen, er faren stor for at jeg hadde åpnet brødboksen og glefset til med full styrke. En tannregulert påminnelse om at nonsjalanse der bak kler ham fryktelig dårlig. Akkurat da vi var blitt trygge på at Mathisen hadde lagt av seg de verste unotene, smeller han til med fem minutter så hinsides velklang at han kunne blitt booket til Punktfestivalen. Det er lenge siden jeg har vært så sinna som det jeg var mellom kvart på åtte og ti på åtte, onsdag 24. April 2013.

Øivind Holthe skriver "Holthe på hælen".

Heldigvis la han seg flat, Jesper. To meter flatlegging. Det holder for meg. Og i motsetning til våre fremste politikere så det ut som han mente det. Faktum er at han ikke kommer seg unna ansvaret for at vi mistet muligheten til å hente poeng i Haugesund. Den tapte hodeduellen i forkant av 2-1 skal han selvsagt vinne. Han leder med over 15 centimeter allerede før opphoppet. Og det klønete balltapet i forkant av 3-1 er utilgivelig. Verken mer eller mindre.Skylden er dermed fordelt, men ansvaret skal han slippe å ta helt alene. Det er nemlig mange som sover på Starts tre baklengsmål, slik vi har sett det flere ganger denne sesongen.

Og som jeg har påpekt tidligere: Ennå er vi vår egen verste fiende.

Slurv og slendrian må lukes vekk, markeringsoppgaver er til for å løses, og pasninger bør i all hovedsak spilles fra en gul til en gul. Enkle ting, selvsagt, men vi synder fælt mot det mest obligatoriske. Vi setter oss selv i vansker, som igjen ødelegger rytme, og som til slutt gir oss en heftig på kjeften. Vi slapp unna med det i fjor, men ikke i år. Med litt mer kynisme hadde vi dratt fra Haugesund med poeng, det er jeg overbevist om, selv om vertskapet var bedre enn oss og fortjente full pott.

Når det er sagt er det også positive ting å hente ut av dagens nullpoenger. Vi fremstår fortsatt som et offensivt lag, med god struktur. Vi skaper nok sjanser til å vinne en vrien bortekamp, og vi har motor og vilje til å stå distansen helt ut.

Og kanskje det aller viktigste: En costaricaner har oppdaget målet.

Castro har på ingen måte vært en åpenbaring i den gule trøya. Jeg vil si langt nærmere en skuffelse enn en suksess, så langt. Den lille kraftpluggen har vist seg som et konstant uromoment, et brukbart oppspillspunkt, en terrier og en pådriver, men den stjernespissen Start presenterte han som før jul?

Nja. Jeg har tvilt.

Og fortsatt er jeg slett ikke overbevist.

Gårsdagens to scoringer, hans første i norsk eliteserie, var derfor ekstremt gledelig. Kan hende blir de to nettkjenningene viktigere for fortsettelsen enn vi evner å bedømme akkurat nå, i nederlagets time. I to avgjørende situasjoner mot Haugesund viste Castro en kvalitet som han hittil har holdt godt skjult. Da tenker jeg spesielt på roen, den livsviktige roen – den som skiller Fowler fra Tenden. Evnen til å kjøpe seg selv tiendeler ved hjelp av et kontrollert mot— eller medtak, kombinert med et instinktiv overblikk, som gjør den påfølgende avslutningen kontrollert og dødelig.

En Castro med selvtillit kan bli viktig, fryktelig viktig, for da kampen ble avblåst lå makker Viljalmsson på gresset med et gapende kutt i bakhodet.

Vi trenger en friskmeldt spiss. En som scorer.

En som biter skikkelig fra seg…