KRISTIANSAND/OSLO(Aftenposten): -Hvordan vil rettssaken oppleves for dere som har mistet en av deres kjære?

— Det vil bli en stor påkjenning. Det vil bli et ti uker langt helvete. De mange inntrykkene kommer tett på. Ikke bare i rettssalene, men også gjennom det mediene vil formidle fra rettssaken. Samtidig har vi et veldig godt inntrykk av sorenskriver Geir Engebretsen og Oslo tingrett. Der er det orden i sysakene. Vi er sikre på at rettssaken vil bli gjennomført på en verdig og god måte. Jeg har full tillit til at dommerne treffer en riktig avgjørelse, også i spørsmålet om tilregnelig eller ikke tilregnelig. Det vil bli en enormt medietrykk. Vi mener det har vært en god del overtramp fra pressens side. Den har sine behov, mens vi som støttegruppe må ivareta hensynet til etterlatte og overlevende. Hvis pressen opplever meg som restriktiv, er det bare helt fint.

-Hva tenker du om Anders Behring Breivik ?

— Jeg bruker ingen krefter eller tanker på den mannen. For meg er han en ikke-person. En av utfordringen ved rettssaken er at det er han som får mye fokus, mens mange helst hadde sett et større fokus på ofrene. Men hvis det er nødvendig for at han skal forsvinne fra samfunnet er det greit. Jeg håper vi aldri får se ham igjen.

-Hvordan forbereder du deg på det som kommer?

— Det har vært flere samlinger for etterlatte, hvor både aktorer, sorenskriver og fagfolk fra helsevesenet har vært til stede. Helsedirektoratet har også sendt ut råd til de berørte om hvordan de best kan forberede seg på de mange inntrykk som kommer. Det gjelder å forberede seg mentalt så godt som mulig.

-Hvilke råd vil du gi til andre som gruer seg til rettssaken?

— Mitt råd er at det er viktig å fylle hodene og livene sine med andre og positive ting i denne tiden. Å reise vekk, fokusere på andre ting og leve mest mulig normalt. De unge vil jo være travelt opptatt med skolegang og eksamener i denne perioden.

-Hvilke råd vil du gi til pressen, som skal formidle det som kommer frem i disse ti ukene?

— Jeg oppfordrer pressefolkene til å ha gode, etiske diskusjoner. Selvsagt er det viktig at pressen dekker denne rettssaken, men det må også tas hensyn til de mange som er berørt. Og ved kontakt til pårørende og overlevende, må journalistene respektere et nei. Det vil være kontaktpersoner fra støttegruppen til stede under hele rettssaken.

-Hvordan opplevde du den ettermiddagen og kvelden?

— Jeg var hjemme i Kristiansand da jeg hørte om eksplosjonen i Oslo. Journalister fra Fædrelandsvennen var hos meg fordi jeg kjenner mange som jobbet i Regjeringskvartalet. Journalistene hadde akkurat reist, da jeg fikk en telefon fra sønnen vår, Torjus. Han var på Utøya og fortalte at noen skjøt mot ungdommene. Vi kjørte til Sundvolden og var der til mandagen. Først en uke etterpå fikk vi endelig beskjed om at han var drept.

-Det er nå over åtte måneder siden dere fikk melding om at Torjus ble drept. Hvordan har livet vært for deg og familien siden? Hva har endret seg?

— Det tar lang tid før du skjønner hva som egentlig hadde skjedd. Jeg var i sjokktilstand lenge etterpå. Og har ennå ikke hatt tid til å lande og bearbeide sorgen på normal måte. Til det har det skjedd for mye. Det har vært både en privat og en offentlig sorg. Å bearbeide sorgen og savnet skikkelig blir antagelig først mulig når det store, offentlige fokuset på saken har lagt seg.

-Hvordan synes du pårørende og overlevende er blitt behandlet i tiden som har gått?

— I en spørreundersøkelse som nettopp er gjennomført, svarte 75 av de berørte. 80 prosent av disse svarte at de er fornøyd med den oppfølging de har fått fra hjelpeapparatet. Noen steder har det sviktet, og vi er redd for at det er store mørketall. Noen går nok med sine problemer for seg selv. Og det er derfor viktig at hjelpeapparatet er proaktivt. Det samme gjelder skolen, som må bry seg og legge forholdene til rette. Mange har skolegang og eksamen å ta hensyn til, nettopp mens rettssaken pågår. Derfor bør skolene være fleksible.

-Er du redd for at den enkeltes behov for hjelp og omtanke vil bli glemt etter hvert?

— Det har vært viktig for oss å understreke slike behov i møter med Helsedepartementet. Mange vil ha behov for oppfølging i lang tid fremover. Og dette behovet vil være like viktig når blitzlys og mediefokus avtar.

-Hva vil du si om politiets innsats den 22. juli?

— Vi har vært veldig kritiske til responstiden. Det tok for lang tid før politiet kom seg ut til Utøya. Vi har også vært kritiske til den evalueringen politiet har foretatt. Det har vært lite selvransakelse og vi har savnet analyser. Politiet skulle finne læringspunkter, men da burde man også vurdere alternative måter å reagere på. Kunne noe vært gjort bedre og raskere hvis politiet hadde tatt andre avgjørelser?

-Hva er de største utfordringene og problemene for de mange som ble direkte berørt, ved Regjeringskvartalet og på Utøya?

— Mange kommer til å ha behov for oppfølging i lang tid fremover. Gjennom samlinger og aktivitet i fylkeslagene har mange knyttet kontakter, i et slags skjebnesfellesskap. De kan dele erfaringer og fortelle om sine problemer og få råd fra andre som er i samme situasjon. Mange har fått nye venner og etablert nettverk som er til stor hjelp for dem.

-Hva har vært den største oppmuntringen for deg i tiden etter 22. juli?

— For meg har det vært oppmuntrende og inspirerende å jobbe sammen med andre som er opptatt av å hjelpe alle dem som ble rammet 22. juli. Jeg har følt enorm støtte fra familie og venner og andre som har engasjert seg.