— Det het seg at bonden helte hjemmebrygget øl på eika for å tekkes tusser og troll. Etter hvert slutta de med det, og begynte å drikke ølet selv, flirer Johan Kristian Mollestad, og drikker selv en god slurk av kaffekoppen prydet med treet.
Mollestad visste godt at det var et spesielt tre de hadde på gården som liten. Selv om han er noen generasjoner for ung til å ha vært med på å bære fram offergaver som mat, melk og øl til eika, fikk han høre historiene. Det ble sagt at han som rydda gården, rudkallen, fortsatte å leve som en verneånd i gravhaugen sin. Ofringen skulle gi gode vekstkår og god fruktbarhet blant folk og fe.
LYKKE OG ULYKKE
Trærne som vokste på slike gravhauger var hellige og ble kalt vettetrær. Man trodde det ville komme en ulykke over gården dersom treet ble skadet. Det var viktig at det hellige treet fikk de første dråpene av råmelka fra ei ku som hadde kalva, kinnemelka etter smørkinning og fremfor alt det første som ble tappet av øltønna. Ellers ville trivselen på gården bli borte, og armod og fattigdom ville råde. Historien om hvordan det veldige treet ble til, er mange. Mollestad gir oss versjonen han ble fortalt.
— Et år ble en kornstaur glemt igjen på haugen etter hesjing. Stauren slo røtter som festet seg i jorda, og er i dag kjent som Mollestadeika. Selv var vi skeptiske, men lenger tilbake trodde man veldig på det.
UNDERJORDISKE VESENER
Birkenes kommune har laget et hefte om det lokale kjendistreet, som er Norges nest største. Her kan vi lese flere sagn. Blant annet ble det sagt at da den unge gutten Abraham forsvant, tok en underjordisk kvinne (Bitte) han med seg inn i haugen under treet. Her ble han tilbudt mat og drikke, men turte ikke å ta i mot av frykt for å måtte bli der bestandig. Et sagn sier han rømte, et annet at de underjordiske ble så fornærmet at de kastet han ut av haugen. Uansett hadde han lite å fortelle om livet under jorden etterpå, da han visstnok var blitt tustete og inneslutta. Så opptatt var folk av overtroen, at dette var tilføyd i historien: "Det var synd, for hadde han blevet hos Bitte noen år og så sluppet ut, hadde man fått større kundskab om underjordsfolk, og det kunne nok tiltrenges".
LIVSKRAFTIG SKISTAV
Et annet sagn forteller om brudefølget som var på vei til kirka på ski. Da det var bart på Mollestad, måtte de ta beina fatt. Bruden satte fra seg skistaven på haugen, med lovnad om å ta den med på tilbakeveien. Da brudeparet forsvant i vårflommen, ga en vette livskraft til skistaven, som satte skudd og vokste opp til ei stor eik. Derav vetteeika.
I dag er det særlig brudepar som lar seg fotografere ved sommereika. Mollestad bor ikke lenger på hovedgården, men heller ikke langt unna.
— Jeg synes det er koselig at folk kommer for å se det. Vi liker jo selv å se severdigheter. Ville vi ikke hatt folk hit, hadde vi ikke ryddet vei, sier han.
Og overtroisk eller ikke, eika betyr noe spesielt for Johan Kristian Mollestad, som er den siste gjenlevende av brødrene som vokste opp på gården.
— Jeg må si at jeg er glad i det, smiler han, og tar en sipp av det i porselenskopp-format.